Tuesday, 4 December 2007

Verdens AIDS dag 1. desember

1. desember er for noen starten på en måned fylt av julestress, julekaker og julevask. For andre betyr det at skomaker Andersen entrer TV skjermen for første gang siden julaften i fjor. For noen er det bare en dag som hvilken som helst annen dag. Mens for ganske mange, nærmere bestemt 33 millioner mennesker, er 1. desember en dag som er verdt å markere – for kanskje er det den siste. Nemlig verdens AIDS dag, som i år ble arrangert for tjuende gang over hele kloden.

I følge FN lever 33,2 millioner av verdens befolkning med HIV. Mye tyder på at dette tallet begynner å flate ut etter en økning fra 29 millioner i 2001. Flere og flere får medisiner som gjør det mulig å leve med sykdommen, men samtidig som én person får tilgang til denne er fire nye tilfeller smittet av viruset. I 2007 har cirka 2,5 millioner mennesker globalt blitt smittet mens 2,1 millioner har dødd av AIDS relaterte sykdommer (UNAIDS 2007).

Min første markering av denne dagen ble en sterk opplevelse. Den ene skolen jeg jobber på, Katwe Boarding School var invitert av ANPPCAN - Uganda (African Network for Prevention and Protection Against Child Abuse and Neglect) til et arrangement i en liten landsby, en drøy times kjøretur fra Katwe. Sammen med en annen lærer på skolen laget jeg et teaterstykke om AIDS som 15 av elevene øvde inn sammen med tre sanger. Budskapet var klart og greit: ”Ikke ha sex før du er gammel nok, vær trofast, bruk kondom, test deg selv og støtt de som har HIV”.

Av de 2,5 millioner nysmittede i 2007 er 1,7 av dem fra Afrika sør for Sahara og av de 33,2 millionene globalt med HIV er 22,5 millioner fra samme region. Det vil si at to tredjedeler (68%) av alle HIV - smittede lever i Afrika sør for Sahara og mer enn tre fjerdedeler (78%) av alle dødsfall relatert til sykdommen i 2007 forekom her. Ulikt fra andre verdensdeler er flertallet av de smittede kvinner, nærmere bestemt 61 % (UNAIDS 2007)

En av disse fortalte på arrangementet om sitt liv med HIV. Hun fortalte hun hadde testet seg i ung alder og trodd livet hennes var over da testen viste positiv, men nå var hun gift og hadde til og med fått en liten datter. Hun hadde fått nøye oppfølging under graviditeten, gitt brystmelk i bare én måned og datteren hadde nettopp testet negativt. Selv om hun fortalte på lokalspråket skjønte jeg nok til å få tårer i øynene. Videre var det ei lita jente på ti år med en litt for liten kjole og et par skitne knestrømper som fortalte om et liv uten mor og far og en usikker fremtid som HIV positiv. Men hun var glad for at hun fikk gå på skolen og for all hjelpen hun mottok gjennom ´Redd Barna´….

Uganda er det landet i verden med flest foreldreløse barn på grunn av AIDS. Av landets 28 millioner innbyggere er 50 % under 15 år og cirka 1,7 millioner av disse er foreldreløse fordi foreldrene har dødd av AIDS relaterte sykdommer. På verdensbasis har ca 15 millioner barn mistet en eller begge foreldrene.

Også her i Katwe er de mange barn uten foreldre, noen bor hos bestemor, en tante eller en onkel og andre må klare seg selv. Har for eksempel en elev i sjette klasse som er seksten år. Storebroren og han leier et lite hus og for å betale leien fisker han etter skoletid. En dag kom han for sent på skolen og da jeg morskt spurte hvorfor, kikket han ned i bakken og sa han var nødt til å vaske tøyet sitt. Hadde ikke så mye rett til å være sur på han da…..


Ps: var egentlig på vei til å poste dette innlegget på lørdag, men livet i Uganda er ikke så forutsigbart så strømmen gikk før jeg kom så langt – og var ikke tilbake igjen før i dag.

Saturday, 24 November 2007

Den store Gresshoppe dagen

Da det banket på døren tidlig i går morges og jeg ble revet ut av drømme fikk jeg en følelse av at denne dagen ikke var som andre dager. Det var den heller ikke – i følge gutten som banket på døren var det nemlig ”Den store gresshoppe dagen” i Katwe. Det ville si at halve landsbyens befolkning skulle ut på gresshoppejakt og putte fangsten på plastflasker. Vi ville vel være med? Etter at Mari fikk forklart at vi ikke var så begeistret for gresshopper, lukket igjen døren og trasket tilbake til sengen, (Afrikanere har det med å stå opp til umenneskelige tider) så ringte telefonen min. ”Hello?” (fortsatt i halvsøvne) ”Catharina, you have to come, there is a hippo in a pit latrine”, sa personen i andre enden. “What?!” – Men før jeg fikk spurt noe mer la vedkommende på og jeg sto der som et spørsmålstegn. Å ringe er nemlig ganske dyrt for Ugandere så de sier bare akkurat det de må og ikke mer. Jeg fant ut at vi måtte undersøke dette litt nærmere så Mari og jeg syklet ned til ”sentrum” hvor vi fant halve landsbyen (den andre halvdelen var jo på gresshoppejakt) samlet i en stor klynge med blikkene festet ned i et dypt hull. Det var også noen grønnkledde parkansatte til stede og det de alle kikket på var en kjempe stor flodhest som hadde falt nedi et do hull! For de som ikke vet det så ligger flodhestene i vannet og daffer seg om dagen og går på land for å gresse om natten. Om denne flodhesten hadde tenkt seg en tur på do etter nattens måltid vites ikke, men han kom i alle fall aldri tilbake til vannet. Siden flodhestkjøtt er delikatesse blant lokalbefolkningen og den jo allerede var død så var de allerede i gang med å partere den, men siden jorda her i området er veldig porøs så sank den bare lenger og lenger ned og visstnok lyktes de ikke å få opp hele dyret før utpå kvelden. Velbekomme sier nå jeg.

Med dette var likevel ikke den store gresshoppe dagen over i Katwe for plutselig kom det mange barn løpende forbi huset vårt og ropte ”the Queen, the Queen” med blikket festet på himmelen. Og jammen suste det ikke et helikopter over hodene våres og deretter landet. Her, i Katwe! Skuffelsen var stor da det viste seg å bare være en gjeng militærkledde soldater og ingen dronning. (Er du forvirra nå så les forrige innlegg.) Men for alle landsbyboerne som så helikopteret lande var det likevel ganske stas. For mange var det første gang de så et helikopter og det så ut som en flygende elefant slo de fast.

Og det bringer meg over til den store finalen på denne underlige dagen. Sånn utpå ettermiddagen tenkte Mari og jeg at vi skulle gå oss en tur. Så vi bant på oss joggeskoa og satte, som om vi var to middelaldrende bygdedamer målrettet kursen for en hyggelig trenings gåtur. Målet var å gå de åtte kilometerne rundt saltsjøen, siden det er en god grusvei rundt hele og fin natur. Med godt mot og ettermiddagssola i ryggen travet vi av gårde og var cirka halvveis da vi plutselig støtte på en flokk elefanter! Er det én ting vi har lært mens vi har vært her så er det at de dyra der ikke er til å spøke med. Så vi listet oss sakte tilbake et lite stykke og tenkte vi fikk ta en snarvei rett over saltsjøen via ”saltbingene”. Disse er firkantede demninger laget for å ta opp salt og mellom disse demningene går det små stier. Vi var midt utpå en av disse gjørmete stiene da helt ut av det blå kom noen ikke så blå skyer og et vanvittig regn og tordenvær. Var ikke særlig høy i hatten (bokstavelig talt) da lynet slo ned på alle kanter rundt oss, regnet piska vannrett i ansiktet og vinden blåste oss omtrent nedi en av de etsende saltbingene. Midt oppi det hele fikk vi også total latterkrampe da Mari begynte å skumme! Hun som vasker tøyet vårt hadde tydeligvis ikke skylt Maris treningsshorts særlig godt for plutselig så hun ut som en vandrende Omo reklame!

Uansett, vi løp alt vi hadde og kom oss til slutt over og fikk søkt ly bak en liten fjellknaus. Men da ga uværet seg like fort som det var kommet så vi trasket gjennomvåte og slukørede hjem. Der var strømmen borte på grunn av uværet og på utsiden sto samme gutten som vekte oss på morgenen og kunne fortelle at vi var for sent ute til å få smake på gresshoppene. Det var kanskje like greit.

Monday, 19 November 2007

Are you ready for CHOGM?!

Denne uka er sannsynligvis den viktigste i Ugandas historie siden Frigjøringen i 1962, i alle fall virker det omtrent sånn på landets 28 millioner innbyggere. Det er tid for CHOGM, eller Commonwealth Head of Government Meeting om du vil. Et møte som holdes annethvert år i en av Storbritannias tidligere kolonier og i år er det Ugandas tur. Det vil si at statsoverhoder fra 52 land, deriblant Storbritannia, India, Australia, Mozambik og en håndfull andre afrikanske land samt en hel gjeng med stillehavsøyer som ingen har hørt om, kommer til Uganda. I fire dager skal de fleske seg på Kampalas beste hoteller, kjøre på de avsperrede veiene og forhåpentligvis ha noen meget innholdsrike møter. Uganda har sett frem til denne begivenheten med nasjonal stolthet og økonomiske forventninger siden lenge før jeg satt mine føtter på deres jord men de siste ukene og månedene har det tatt helt av. I hovedstaden har det poppet opp hoteller over en lav sko, det ene flottere enn det andre og så og si hver eneste bygning i sentrum har fått seg et malingsstrøk. Alt som ikke sømmer seg å ha i gatene i Kampala har blitt sent ut på landsbygda, overalt kryr det av "security" karer med maskingeværer (allerede tre mennesker som har blitt drept i Kampala av disse) , torsdag og fredag denne uka har blitt offisiell fridag, eksamener på skolene har blitt fremskyndet og til og med den to mil lange grusveien inn til Katwe ser ikke lengre ut som en golfbane. Alt dette på grunn av 5000 deltakere og selvfølgelig for den aller viktigste av dem alle - Queen Elisabeth.

Selv om regjeringen har fikset på veier og hoteller har pusset opp så må jeg personlig le litt av hele oppstyret. Selv om dronninga sjøl visstnok skal besøke området rundt Katwe (Queen Elisabeth National Park) så syns jeg det er ganske absurd at militæret jager folk inn om kvelden og det er politisjekk for nesten hver kilometer langs hovedveien. Et fint paradoks at korrupsjon skal diskuteres på møtet mens for å komme seg forbi politikontrollene som er satt opp for å beskytte de viktige møtedeltakerne må uganderne bestikke lovens lange arm.....

Wednesday, 31 October 2007

Uvær på skolen i Uganda

Nå er det siste dag i oktober, det er mørkt ute og gresshoppene synger så høyt at jeg blokker dem ut. Har fått en liten forkjølelse så koser meg med en kopp te og en sjelden sjokolade. Det er regntid i Uganda uten at det betyr at det er blitt så mye kaldere av den grunn. I dag var det sikker over tretti grader. At det er regntid vil si at det regner omtrent hver dag men bare en kort stund. På morgenen steker sola, og så utpå ettermiddagen blåser det plutselig opp og mørke skyer kommer med en enorm hastighet. Med den kraftige vinden og de mørke skyene kommer så et uvær uten like. Regn, torden og lyn herjer i en drøy time før det blir borte like fort som det kom. Har flere dager i det siste opplevd å måtte rope til elevene i klasserommet fordi regnet lager så mye lyd på skolens blikk tak. Geiter og kuer prøver febrilsk og komme seg inn under tak og her om dagen tatt tre geiter forfjamsa inn i huset vårt da døra ikke var ordentlig lukket. At vinduene i huset ikke er helt tette har vi og fått erfare etter at gardinene sto vannrett inn i stua og det regna en meter inn på teppet. Den samme dagen var det så kraftig motvind at jeg brukte dobbel så lang tid på å komme meg fra skolen og hjem enn det jeg pleier!


Jeg har de siste ukene jobbet på en barneskole som heter Jabez Primary School. Dette er en forholdsvis liten skole som ligger ikke langt fra der vi bor, helt på grensa til nasjonalparken. Trives veldig godt der og det er et godt miljø lærerne og elevene i mellom. I dag lagde vi for eksempel fotballbane, lærere og elever sammen. Vi målte opp, hakket og bar kvister så svetten rant. Rektoren er en morsom, gammel mann som gir meg avokadoer i gave og lærerne syns det er morsomt å spise lunsj med meg siden jeg er så dårlig på å spise med hendene. Men selv om jeg trives godt her bærer også denne skolen, som de andre i Katwe, preg av et utdanningssystem som vil få en hver pedagog til å rynke på nesen. Når jeg spør elevene et spørsmål fisker de opp kladdebøkene sine så fort som mulig for å finne svaret, selv om de ikke aner hva de svarer på. Eller så gjentar de spørsmålet fordi de tror det er det de skal og ikke svare. Lærebøker finnes det bare et eksemplar av til hvert klassetrinn så det er mye tavleundervisning og skriftlige oppgaver. Noen skriver bare rett av tavla uten å forstå hva de skriver og uten at lærerne bryr seg noe videre med det. Prøver, eksamener og bøker er alt på engelsk så de elevene som sliter med engelsken sliter dermed også i de fleste andre fag – med mindre de lærer seg alt på rams, som også noen gjør. Jeg prøver så godt jeg kan å få elevene til å være mer aktive muntlig men ofte er de så redde for å si noe feil at de ikke tør å prøve.

Ser man bort i fra klasseromsundervisningen er det likevel andre faktorer som gjør systemet svakt. Det er en generell dårlig arbeidsholdning blant de fleste av lærerne på alle skolene. Ofte går det flere dager uten at en lærer dukker opp, og kommer de sitter de gjerne og slapper av i stedet for å undervise. Klasserom fullt av elever uten lærere er ikke et sjeldent syn. Et annet problem er at utdanning i Uganda i teorien skal være gratis, men ikke er det i praksis. Barnas foreldre må nemlig hvert semester betale for lærernes lunsj. Dette er kun 3 kroner i semesteret, men i tilegg til bøker, penner og skoleuniform blir det en del. Når de fleste har flere barn i skolealder og familiens inntekt allerede så vidt kryper over fattigdomsgrensa så er det penger som ikke betales med glede. I flere tilfeller har elever blitt sent hjem av sinte lærere fordi ikke foreldrene har betalt og de mister den gratisutdanningen de har krav på. Ikke smaker lærerlunsjen spesielt godt heller når man vet at mange av elevene har lunsjpause uten å spise noe som helst.

Det som likevel er vanskeligst å svelge er at lærerne er flittige brukere av trepisk og håndslag på elevene. Dette er noe Mari har jobbet med siden hun kom og også jeg siden jeg kom i juli. Jeg har prøvd å forstå hvorfor lærerne gjør dette og prøvd å snakke med dem om det. Etter å ha lært å si ”man skal ikke slå barn” har vi også gjort barna klar over at det er galt. Å slå barn er nemlig i mot både FNs barnekonvensjon (som Uganda har ratifisert) og Ugandisk lov – likevel gjøres det som om det var den mest naturlige formen for disiplinering som fantes. Skolen som det meste annet i samfunnet er meget hierarkisk og nederst er barna. Dette viser de ved å gå ned på kne når de hilser på læreren og hvis de ikke gjør som de blir bedt om, kommer for sent eller bråker i timen smelles det fort med pisken.

Alt dette har Mari og jeg diskutert og snakket mye om og for en stund siden kom vi fram til at vi ville samle alle lærerne og rektorene i Katwe og ha et møte. Så vi tok kontakt med kommunen og sammen med dem, samt sjefen for utdanning i distriktet arrangerte vi forrige lørdag en ”workshop” med tittel: ”Hvordan gjøre utdanningen i Katwe bedre”. Nesten alle møtte opp (dog to timer etter at det egentlig skulle startet) og det var et konstruktivt møte. Mange lærere mener fortsatt at på grunn av deres kultur så er det greit å slå, noen mener nok fortsatt at det er for mye forlangt at man faktisk skal undervise når man er på skolen, men jeg tror at de aller fleste på møtet fikk en aha opplevelse eller to. Kommunen og rektorene har lovet å følge opp og styrke forholdet dere i mellom så forhåpentligvis vil det om ikke på dagen, så i alle fall på lengre sikt komme barna til gode.

Vi er nok kanskje ikke helt klar over hvor privilegerte vi er i Norge, hvor utdanning er en selvfølge og de aller, aller fleste fullfører 13 års gratis skolegang. I Uganda er 30 % av de over femten år analfabeter og veldig mange av disse er jenter som blir mødre i ung alder. I dag da jeg gikk hjem fra jobb ble jeg invitert inn i en bakgård der det satt tre unge jenter. Ei var 20 år og hadde en sønn på fanget, hun hadde kun gått fem år på skolen. Ei annen var 18 år og høygravid og den tredje var fjorten og hadde aldri gått på skole. Men heldigvis gjøres en del i Uganda for å bedre situasjonen. Barneskole for alle er (i teorien) gratis og regjeringen har dette året også gjort ungdomsskolen gratis. Likevel er det mange som dropper ut, må jobbe i stedet, blir gravide, er redde for å bli slått eller ikke har råd til å gå på skolen. Redd Barna, samt andre NGOer har startet programmer for å få ”drop outs” tilbake på skolebenken, også her i Katwe er dette et tilbud.

Så selv om det noen ganger ser mørkt ut er det trender i retning av det positive. ”Utdanning for alle barn” er også et av FN millenniums mål – så jeg håper at, om ikke mens jeg er her men kanskje innen 2015 at uværet har stilnet og alle barn i Katwe kan fullføre en kvalitetssikret utdanning hvor de ikke risikerer å bli slått eller sendt hjem fordi mamma ikke hadde råd til å kjøpe en penn.

Tuesday, 9 October 2007

På reise i ”Afrikas perle”

Da Winston Churchill i 1932 besøkte Uganda for første gang sa han: ”This is the pearl of Africa”, og det er ikke langt fra sannheten. Inneklemt mellom en rekke land med historie mørkere en begge verdenskrigene til sammen og med sine egne problemer under diktator Amins styre, skulle man tro Uganda var mer preget av sine omgivelser – men neida, landet lever virkelig opp til sitt kallenavn. De to siste ukene har jeg også utforsket mer av landet og det ble en uforglemmelig tur.

I begynnelsen av september fikk jeg besøk av min kjære Martin. Det var godt og se et kjent ansikt og fint og vise ham livet mitt her nede. Etter noen dager i Kampala som blant annet inneholdt landskamp Uganda-Niger (hvor Uganda vant og det var stemning som kan sammenlignes med hele Norway cup, landskamp Norge-Brasil og Champions league finale til sammen), en obligatorisk, kort omvisning av Kampala sentrum og flere gode måltider satt vi oss på den humpete bussen til Katwe. Her ble vi i nesten to uker og dro blant annet en tur på safari i Queen Elisabeth – som er det nasjonalparken rundt Katwe heter. Ellers var det noen dager på jobb og Martin lærte gutta på turistkontoret og bruke pc. I denne perioden var det også besøk fra fire hyggelige Re-damer som etter alt og dømme nå er blitt batikkmestere.

Da det var knappe to uker igjen av Martins opphold satte vi oss på ny på en humpete buss, denne gangen sørover. Før jeg fortsetter er det kanskje verdt å fortelle hvordan en slik busstur utarter seg: Der vi i Norge har to ganger to seter i bredden på bussen er det i Uganda to ganger tre. Dette vil si at setene er smaler og dermed mindre plass til hver enkelt. Ikke hjelper det mye at setene er i plast så man svetter og klistrer seg fast før man er rundt første sving heller. Barn har ingen rett til seteplass og sitter derfor på fanget til sin forelder eller en hvilken som helst annen passasjer. Levende høner, sekker med bønner og 18 esker med kyllinger stables der det stables kan, sammen med bagasje og annet man frakter med seg. Det artigste er når bussen stopper for å ta på flere passasjerer eller slippe av noen støle og svette noen, da stormer to dusin mennesker fram til bussen med alt mulig slags ting og knaske på. Vann, brus, yoghurt, kjøtt, kylling på pinne, chapati (pannekake), cassava (rotgrønnsak), eller min favoritt – stekte bananer. Når dette er fortært humper bussen videre og begynner det å regne regner det inn i bussen og, men uganderne bare rister på skuldrene, smiler sine brede smil og spør ”How are you Muzungo?”

I alle fall, når en busstur som forekom sånn cirka som dette ankom Martin og jeg Kabale, en by som ikke hadde så mye å by på så vi dro raskt videre til Lake Bunyoni. En perle i perlen. En innsjø omringet av trollske fjell med jordlapper langt oppover fjellsiden. Her bodde vi to dager på en liten øy i en liten trehytte. Trehytta så i første omgang romantisk ut, med stearinlys og utedusj men det viste seg også at det var hjemsted for alle øyas edderkopper – og de var ikke små heller! Etter at Martin utryddet en helg gjeng ga vi opp og innfant oss med at vi fikk dele bolig med krypa – igjen greit med myggnetting rundt senga.

Batwa Pygmeer

I Sør-Uganda, samt store deler av Kongo, Rwanda, Kamerun og Burundi holder flere ulike pygméfolk til. Anslagsvis 250.00 til 350.000 til sammen i hele regionen. Dette er muligens den eldste urbefolkningen i Sentral-Afrika men de første referansene man har til disse er fra en egyptisk ekspedisjon 2500 år f.Kr. Her blir de omtalt som et syngende og dansende trefolk. Stammen som finnes i Uganda kalles for twa eller batwa. Pygmeene er ofre for diskriminering i alle de landene de holder til og blir sett på som underordnet andre stammer. De har svært få rettigheter og i Uganda har myndighetene jaget de ut av skogene fordi disse er blitt nasjonalparker. De har fratatt dem deres tradisjonelle måte og leve på – i pakt med skogen og
det den kan tilføre, som jeger og samlerfolk – og plassert dem blant andre stammer i bittesmå landsbyer. En slik landsby besøkte Martin og jeg. Den eneste inntekten disse folkene hadde var å motta turister og danse for dem mot betaling. Så etter en liten båttur på innsjøen trasket vi et ganske langt stykke – nesten til Rwanda og hilste på disse lave menneskene. Som egentlig ikke var så lave. De danset og sang for oss sin flertonige sang som visstnok synges for å opprettholde harmonien med skogen. Etter at vi ga dem et lite beløp som takk (ca 200 kroner) ble de kjempeglade, sang litt til og sa at de nå kunne kjøpe mat til hele landsbyen! Det var med en litt merkelig og blandet følelse vi vinket farvel og trasket tilbake……


Vil du vite mer om Pygmeene i Sentral Afrika kan du sjekke www.rainforest.no/afrika


Gullaper i gorillaland

Etter dette gikk turen til Mgahinga Nasjonalpark i Kisoro, enda lengre sør. Denne nasjonalparken består av tre fantastiske vulkantopper som man kan bestige om man vil, men på grunn av vår ikke-eksisterende fysiske form og dyre-abstinenser gikk vi heller på jakt etter Ugandas mest sjeldne aperase: ”Golden Monkey”. Egentlig er Kisoro et område som er mest kjent for gorillasafari men dette var helt tullete dyrt så det ble heller altså aper på oss.

Sammen med en gjeng grønngledde, geværbærende men veldig hyggelige karer (vi så ut som to som hadde alliert seg med den lokale geriljaen) gikk vi opp i fjelljungelen. Blant tett bambusskog fant vi den rare apen med gyllen pels. Dessverre fikk vi ikke så bra bilder siden de hoppet av gårde hver gang vi så dem – men vi fikk en uforglemmelig opplevelse.

Etter noen dager i Mgahinga ble det litt for kaldt for oss (måtte ha varmeflaske i senga om natta!) så vi satte kursen mot ekvator igjen. Målet vårt var Victoriasjøen og Ssese Island. For å komme oss dit reiste vi bil, buss, bil igjen, båt, minibuss – som stoppa midt i skauen – haika så videre med en lastebil og så til slutt moped i til sammen 14 timer. Puh, det var en slitsom men opplevelsesrik dag. Følte oss virkelig i Afrika der vi satt bakpå lastebilen, rasende gjennom mørket på bønnesekker sammen med en gjeng ugandere som igjen bare smilte, lo og sa ”How are you muzungo?”

Dette var forresten ikke første gangen bilen vi satt på med streika. Noen dager tidligere stoppet bilen vi hadde fått til å kjøre oss et ganske langt stykke midt på en øde fjellvei. Men så kom en hyggelig tebonde og sønnen hans forbi og vi fikk sitte på med dem og all teen deres fram dit vi skulle.

Rafting med krokodiller

Etter et par regntunge dager på Ssese Island, som ikke er så mye å fortelle fra reiste vi videre. Etter en tre timers ferjetur kom vi til Entebbe og så via Kampala til Jinja og Bujagali Falls. Jinja blir kalt ”The source of the Nile” og visstnok der Nilen begynner, og renner helt ut til Middelhavet. På veien – bare noen kilometer fra Victoriasjøen finner man Bujagali Falls, et fossefall som ikke kan måle seg med andre kjente fossefall men for en rafter er det som vår canadiske guide sa ”helt sykt” og i følge ham det beste stedet å rafte i verden. Gjennom dette kategori 5 fossefallet samt fire, fem andre like drøye fall suste vi nedover Nilen. I et av dem gikk vi til og med helt rundt. Et annet fall måtte guiden vår gå ut av båten og på land for å sjekke forholdene. (Som kanskje noen har fått med seg så har Uganda, men i første omgang nord-østlige områder, hatt veldig mye regn i det siste. Dette har ført til flomkatastrofe og mange mennesker har mistet livet, sykdommer har spredt seg og store dyrkede områder har gått tapt (vil du vite mer så gå inn på www.bbc.com). ) Personlig har jeg ikke merket så mye til disse enorme regnmassene altså før guiden måtte gå ut å se om vi kunne rafte det ene fallet. Var det for mye vann, sånn som det hadde vært noen dager i det siste, kunne vi ikke kjøre den. Men han kom tilbake, ristet på skuldrene og sa: ”Tja, jo da tror det skal gå greit”. Jeg kunne kjenne dødsangsten krype oppover ryggen akkurat da. Men jo da, det gikk greit og selv om hele rafteturen ble gjennomført med skrekkblandet fryd – var det utrolig kult, i alle fall når vi var ferdige! Og bare så det er sagt; vi så ikke en eneste krokodille, men vi vet at de var der…

Tilbake til kvardagen

Nå er jeg tilbake i Katwe etter en fantastisk reise. Martin er i Norge igjen og det er litt trist og tomt og ikke ha han her. Folkene i Katwe ga også han et eget stammenavn (Mari og jeg er Akiki og Amoti) og hver dag spør de etter Opuli. Men nå går det jo fort mot hjemreise også. Kanskje litt for fort når jeg tenker på alt jeg fortsatt vil gjøre, se og få til. Uansett har jeg vært her lenge nok nå, sett så mye og opplevd så mye at jeg med trygghet kan si meg enig med Churchill at Uganda er en perle. Ikke bare med sin vakre natur og fascinerende dyr men mest på grunn av menneskene.

Thursday, 6 September 2007

Salt, ikke så søtt men ganske syrlig

I Katwe livnærer store deler av befolkningen seg fra saltutvinning. Saltsjøen som bare går under navnet Lake Katwe, er et produkt av et vulkanutbrudd for mellom 6 000 til 10 000 år siden. Fortsatt er områdene rundt Katwe preget av jorderosjon men selve vulkanen er det lite igjen av. I før – kolonial tid var salt regnet som like verdifullt som annet metall og kontrollen over saltsjøen byttet mellom de regjerende kongedømmene. Da britene kolonialiserte Uganda på slutten av 1800 tallet var det Bunyoro-stammen ledet av Kong Kabalega som regjerte i Katwe. Da briten Kaptein Lugard kom til området var han overveldet over den vakre og ressursrike sjøen og dermed tok han, sammen med kongedømmet Toro over kontrollen i Katwe med militær makt. Den kommersielle saltproduksjonen hadde et høydepunkt på slutten av kolonitiden da det ble utvunnet mer enn 2 000 tonn salt årlig.



På -80 tallet investerte et tysk selskap i saltsjøen og bygde en stor fabrikk midt i landsbyen ved kanten av innsjøen Lake Edward og pumpet salt fra saltsjøen til fabrikken. Det tyskerne ikke hadde beregnet var at saltvann skaper rust (…) så produksjonen var ikke kommet mer enn så vidt i gang før rørene og alt rustet. De kapitulerte dermed området omtrent like fort som de var kommet.












Fabrikken står der den dag i dag som en dårlig illustrasjon på et tiår preget av mislykkede investeringsprosjekter på verdens fattigste kontinent. Malplassert blant vakker natur og ville dyr lyder den tørt navnet ”Katwes hvite elefant” blant befolkningen.








I saltsjøen derimot er det fortsatt stor aktivitet – selv om befolkningens levestandard vitner om at den ikke er like lukrativ som under kolonitidens høydepunkt – og salg av saltet sammen med fiske er befolkningens hovedinntektskilder. (Som jeg har nevnt tidligere er det umulig å drive landbruk her på grunn av de ville dyrene.) Noen eier en eller flere av de over tusen dammene som er demt opp langs hele kanten av sjøen og tjener på det saltet de utvinner og selger. Andre jobber for eierne av dammene – for 10 kroner dagen, og det er en tung og helseskadelig jobb. Vannet inneholder en stor mengde syrlige stoffer som etser på huden til de barføtte og halvnakne kroppene i vannet. Sola steikende på himmelen og med baken i været står kvinnene og rører i dammene, deretter spaes saltet opp, pakkes i sekker av mennene og kjøres til videre produksjon andre steder i landet. Noe er råsalt som brukes til veisalt (for eksempel i Norge vinterstid) og dyresalt, mens noe blir til husholdningssalt.

Da jeg sist var ved saltsjøen møtte jeg Margareth som er koordinatoren for vennskapsprosjektet mellom Re og Katwe. Hun eier sju slike dammer og var der for å jobbe sammen med de som jobber for henne. Hun forklarte at hun vanligvis putter på noen lange strømper for å beskytte bena når hun er i vannet men at resten av arbeiderne står der hele dagen uten noe. Det var visstnok noen amerikanere her for en stund siden og lovet befolkningen at de ville bistå med støvler og annen beskyttelse men selv om noen fortsatt tror det vil komme er jeg stygt redd for at det bare er nok et tomt løfte – fra en annen ”hvit elefant”.

Tuesday, 21 August 2007

Tror, tror ikke…..






Nå er vel sommeren over hos dere i Norge og hverdagen tilbake. Her i Katwe går både årstider, hverdager og helger litt i hverandre. For de med begrensede geografikunnskaper kan jeg opplyse om at ekvator går rett i gjennom Uganda. Noe som betyr at været stort sett er det samme året rundt, med unntak av noen måneder i året med mer regn. August pleier egentlig å være ganske tørr men det kan virke som regntiden har tjuvstartet litt, siden vi har hatt litt regn nesten hver dag de siste ukene. Heldigvis kommer det stort sett om ettermiddagen eller på natten da vi er i hus. Bortsett fra i går da vi hadde tatt turen til Hippo Hill, (en camp for turister på andre siden av landsbyen) for å unne oss en øl i baren der. Da vi gikk hjemme i fra var det sol og godt over 30 grader. Så blåste det opp og innen vi hadde tatt den første ølslurken åpnet himmelen seg og regnet øste ned. Det regnet som bare det helt til det ble mørkt så vi spiste likeså godt middag der også. Siden en dame hadde blitt drept av en elefant ikke langt unna bare noen timer tidligere var vi uansett ikke særlig lystne på å gå hjem i skumringen. Heldigvis for oss ville en av guidene på campen gjerne kjøre oss hjem, så vi kom trygge og mette i seng før klokka ti på lørdagskveldenJ


Middag ute en lørdagskveld var i alle fall var nok for å få litt helgefølelse. Ellers pleier sjokolade, film og null vekkerklokke å gjøre nesten samme nytten. Sistnevnte har forresten ikke så mye å si siden vi stort sett våkner med sola og nabohanen som galer i sjutida uansett.

Hverdagene har fått en slags rutine, med turistkontoret hver mandag, kommunehuset på tirsdager og skolen onsdag, torsdag og fredag. På turistkontoret hjelper jeg de med å markedsføre seg selv mer og bedre, vi har fått til en kjempefin liten butikk med håndlagde suvenirer og nye ideer er i startgropa. På kommunehuset har jeg vært med på ulike møter og samtaler om alt fra fysisk planlegging av landsbyen, til barns rettigheter. Er det noe uganderne er glade i så er det møter og komiteer. Får ikke alltid inntrykk av at det kommer like mye konstruktivt ut av disse møtene men…. De andre dagene jobber jeg som nevnt på en barneskole, nærmere bestemt Katwe Boarding School, som ikke er en boardingskole. Det er en ganske liten skole med under 200 elever og ni lærere. Første uken jeg var der hadde de sluttermin eksamener så den uka gikk mest til å bli kjent og sitte vakt så ikke elevene jukset (noe som er ganske lett når man sitter tre på en pult). Den andre uka var det liksom ingen som gadd å undervise eller bli undervist så da spilte jeg masse ball, sang, danset og lekte med de barna som var på skolen. Denne og neste uke er skoleferie men 6 og 7 klasse skal på skolen så sannsynligvis blir det litt undervisning på meg da. Noe som er en veldig givende jobb mest fordi elevene er så takknemlige. Som for eksempel en av elevene i 7 klasse som sa (etter at jeg hadde hatt en engelsktime med dem hvor vi diskuterte miljøproblemer) at han nå kom til å bli Ugandas neste president takket være meg. Hehe….. J


Men tilbake til helgeaktiviteter; Forrige helg gjorde vi som lokalbefolkningen og gikk i kirken. En tre timers lang seanse med sang, trommer og tungetaling. Ikke helt fordøyelig for ateisten Catharina, men interessant i et religionsstudie – perspektiv. Fordi det var første gangen jeg var i denne kirken måtte jeg reise meg opp og si litt om meg selv og om min tro. Prøvde å være så høflig som mulig og innrømte at jeg nok ikke var et troende menneske. Noe befolkningen her synes er helt sprøtt, men greit. Dog, er det en fyr som er overbevist om at jeg er besatt av djevelen etter at jeg fortalte ham at jeg ikke hadde noe i mot homofili.


Når jeg først er inne på kirker og tro er det kanskje verdt å nevne at Uganda er et land med 90 prosent kristne, hvorpå den ene halvparten er katolikker og den andre halvparten protestanter. De resterende 10 prosentene er muslimer. I Katwe er det både en moske, en katolsk og en protestantisk kirke samt et par, tre kirker som er litt mer karismatiske. Som var tilfelle for den vi var i forrige søndag. Ellers setter gud sitt preg på det meste i hele samfunnet. Før ethvert møte, offisielt eller uoffisielt bes det, og ønsker man å få til noe er det bare ”Hvis Gud vil”. Til tider kan sikkert religion og gudstro hjelpe mange mennesker men at det også kan være et hinder er jeg ikke i tvil om. Som for eksempel på skolen jeg jobber på nå om dagen: Etter ønske fra meg ble det tatt opp på et lærermøte at fravær blant lærerne var et stort problem. Noe det er og som fører til at elevene ikke får den undervisningen de har krav på. Alle nikket og var enige men den eneste løsningen var å be til gud om at det ble bedre neste semester…..


La meg ta et annet eksempel: Bilkjøringen her i landet har jeg allerede vært inne på i tidligere sammenheng. I tilegg til å stappe bilen full av mennesker fylles også bagasjerommet til randen pluss litt til - og gjerne litt på taket også. Sikkerhetsbelte er ikke-eksisterende, farten er høy, vinduene er fulle av sprekker eller muligens helt borte og dekkene er nedslitte og dårlige. Det tankes bare noen få liter bensin av gangen – enten fordi man ikke har penger til mer eller fordi tanken lekker. For å spare enda mer (tror sjåføren) skrues motoren av i nedoverbakke. Så der suser en skranglete toyota corolla nedover bakken, uten motoren på, med glatte dekk, ti passasjerer, femti bananklasser, tre høner og fire kofferter stikkende ut av vinduene. Trygt? Jada, Gud er jo med dem.

Monday, 20 August 2007

Mat på afrikansk vis.




Her om dagen var jeg med noen amerikanske turister ned til saltsjøen her i Katwe. De som har sett en gruppe med amerikanere på tur, i utlandet eller i deres eget hjemland for den saks skyld, har (med mindre gruppen har vært en gjeng med helsefriker) nok lagt merke til at en viss prosentandel av amerikanerne er overvektige – så var også tilfellet i dette følget. På vei rundt saltsjøen begynte de lokale å rope ”Hippo, hippo!” til en kortvokst og, uten overdrivelse, smellfeit amerikanske dame som til sin store fortvilelse ble høydepunkt for alle arbeidernes oppmerksomhet. ”Jeg tror ikke de har sett en tjukk, hvit dame før jeg” sa hun til meg. Jeg smilte og prøvde unnskyldende å forklare at i Uganda er det bare positivt å ha litt ekstra kjøtt på bena og at store damer gjerne får komplimenter nettopp for det.

At det ikke finnes mange overvektige er heller ikke så rart i og med at kostholdet stort sett består av poteter, tomater, avokado, ris, bønner, bananer, mango, matoke (en mos av grønne, store, ikke søte bananer), posjo (mos laget av maismel) fisk og en sjelden gang seigt geitekjøtt, eller enda sjeldnere oksekjøtt. Brød finnes ikke i Katwe, siden det er altfor dyrt for de lokale, men vi får kjøpt det i Kasese, den nærmeste byen. Folkene her spiser heller en pannekake lignende sak, gjerne med et egg til frokost og vi har også funnet ut at den passer perfekt som burritos, eller på norsk vis med sukker og syltetøy.

Siden vi reiser til Kasese innimellom og handler litt annen mat pluss at vi er så privilegerte å ha kjøleskap lager vi litt forskjellig mat hjemme. Lunsj derimot spiser vi alltid borte, enten på skolene eller på en av de lokale ”restaurantene”. På en av disse har de blitt så vant til å se meg at de vet at jeg ikke spiser like mye som afrikanerne (de har helt enorme porsjoner) og de vet hva jeg liker best. Fisken her er kanskje favoritten. Alltid fersk og veldig godt tilbredt. Stort sett mannfolk som spiser på denne sjappa og de ler godt av meg som spiser med gaffel og ikke med hendene. Når det er sagt så begynner jeg faktisk å bli en mester i å spise med hendene siden det jo er det de gjør her, men sliter fortsatt med risen….

Tok litt tid å venne seg til maten men nå liker jeg mer eller mindre alt. En annen ting er at det jo er latterlig billig. En klase bananer for 2 kroner, 10 tomater for 3 kroner og en stor fisk koster 7 kroner. Likevel må jeg, som den matglade personen jeg er si at jeg savner utvalget og det varierte kostholdet vi har i Norge. Og da mener jeg ikke at jeg først og fremst savner brunost og fårikål, for da vi var i Kampala for et par uker siden ble jeg helt i ekstase over en pizza, sushi og cola light.

Saturday, 4 August 2007

Danse med slanger





































For dere som ikke har noe saerlig erfaring eller mye kunnskap om det aa bo i en nasjonalpark tenkte jeg at jeg kanskje skulle fortelle litt om det. Som jeg har sagt foer bor jo Mari og jeg i et hus med god utsikt over Lake Edward i den lille landsbyen Katwe. Katwe ligger i Queen Elisabeth National Park, som er Ugandas eldste nasjonalpark. At det er en nasjonalpark vil si at dyrene er de som kommer foerst og menneskene deretter. Du skal dermed oppfoere deg med tanke paa alle dyrene i omraadet og det biologiske mangfoldet. Dette har innvirkning paa innbyggerne i Katwe paa foelgende maater; Det er vel lov, men ikke saelig lurt aa gaa utenfor landbygrensen og inn i parken. Her er det helller ikke lov aa hente ved, gresse kuer eller geiter. Dyr skal selvfoelgelig heller ikke drepes og hvis noen finner et doedt dyr maa det meldes fra til Parkledelsen. Dette skjedde for kort tid siden da det like nedenfor landsbyen ble funnet en doed hyene og en doed pytonslange. Mari og jeg fikk vaere med ned aa se, og det var ikke et pent syn. Du kan jo se for deg selv.... Dyrene ble fraktet ut av omraadet for obduksjon. Fortsatt ikke faatt svaret, men sannsynligvis var de forgiftet. Antageligvis av mennesker i omraadet.



Aa bo i en nasjonalpark vil ogsaa si at det er dyr paa alle kanter til en hver tid, bare at man ikke ser de like godt. Elefanter er det mange av men de gaar aldri inn i landsbyen. Men vi ser de omtrent hver gang vi kjoerer ut av landsbyen. Hvis det kommer elefanter over veien maa vi stoppe bilen og vente til hele flokken krysser. Elefanter er svaere dyr og hvis de foeler seg truet smasher de gjerne en bil. Er de sammen med ungene sine skal man vaere spesielt forsiktig. Overalt er det svaere traer, jevnet med jorden som viser hvor sterke elefantene er. Noen maaneder foer jeg kom var det en mann som ble angrepet av en elefant da han fant det for godt aa sykle fra katwe og ut i parken. Han ble funnet dagen etter, lemestet og blodig. Takket vaere Mari som betalte transport for han til sykehuset, lever han fortsatt.



Ellers er det masse anteloper rundt omkring. De er fredelige dyr og gresser i veikanten som om de skulle vaert ordinaere kuer. Det er ogsaa endel boeffler i parken og de ser ganske saa fredelige ut men kan visstnok bli hissige. Det dyret som vi ser og hoerer mest til er flodhesten. Flodhester er noen morsomme dyr som ligger i vannet hele dagen og gresser om natten. Siden Katwe ligger ved vannet vil det si at de trasker opp, gjennom og rundt lansbyen 0m natten. Dette faktum har foert til at Mari og jeg proever aa komme oss i hus foer det blir moerkt. Naar det blir moerkt i Uganda, saa blir det nemlig bekmoerkt. Skulle det derfor dukke opp en flodhest ville du ikke se den foer den var rett foran nesa di - noe vi har lyst til aa unngaa. Lokal befolkningen bare ler av oss og sier at de ikke er noe skumle, men her snakker vi om noen svaere beist med et gap paa 180 grader, saa nei takk. Om natten kan vi hoere dem utenfor huset men siden det er saa moerkt ser vi dem aldri. Men en liten avokadoplante som foer sto ti cm fra husveggen, rett utenfor soveromsvinduet mitt var plutselig borte vekk en morgen saa da var nok det mr. Hippo som hadde vaert paa faere. Det er ogsaa masse loever i parken. De holder seg stort sett utenfor lansbyen men har spist geiter og kuer som har gresset litt for langt inn i parkomraadet. De kan ogsaa sees og hoeres fra lansbyen, men jeg har ikke hatt den gleden (...) ennaa.



Vel, loever og Flodhester er forsaavidt skremmende nok - men det dyret jeg frykter mest hadde jeg den store glede av aa ha paa besoek inne i vaar egen stue for noen faa dager siden. Jeg trodde omtrent min siste time var kommet. (ok, kanskje ikke helt - men adrenalinet pumpet i alle fall greit i kroppen min). Mari roper plutselig paa meg og ber meg komme inn i stua og der, paa doerkarmen over inngangsdoera ligger det en groenn, lang SLANGE!!! Jeg trodde ikke mine egne oeyne. Heldigvis har vi en veldig toeff vaktmann utenfor huset vaart, som har en meget praktisk bambusstav (!) og med den dyttet han slangen ned og drepte den. Etterpaa sa han at den ikke var giftig, tok den med ut og kastet den langt vekk. Senere paa kvelden naar jeg var paa rommet mitt forteller han Mari at den jo, var giftig men han ville ikke si det fordi han var redd jeg ikke kom til aa faa sove. (Her om dagen fortale han meg nemlig om alle slangene i omraadet og blant annet at det finnes Anaconda i vannet, og da fikk jeg ikke sove.) Vel, jeg kan love dere at jeg sov daarlig den natta ogsaa.... Firfisler paa veggen, grasshopper under senga og edderkopper i klesskapet gjoer meg ingenting lenger - men kjaere gud de slangene haaper jeg holder seg vekk heretter.



Naa i helgen har vi tatt farvel med alle disse skapningene og reist til hovedstaden, Kampala. Vi nyter de gledene en storby har aa tilby. Som feks internett, internasjonal mat (lever stort sett paa ris, poteter, boenner, fisk og bananer i Katwe), vann i springen (se forrige artikkel), kafeer, asfalt, shoppingmuligheter etc. Vi er her foerst og fremst for aa fikse arbeidstillatelsen min, men paa grunn av litt misfortaaelser og et daarlig moete med Ugandas byraakrati maa vi vente til mandag for aa faa det i orden. Da tar vi turen tilbake til alle dyrene i Afrika. Foerst og fremst maa vi drepe en rotte som gjemmer seg paa kjoekkenet vaart. Rotter har nemlig ingen rettigheter, ikke selv i en nasjonalpark!

Thursday, 2 August 2007

Et liv uten vann





Har det hendt at du har skrudd på springen hjemme og alt som kommet ut er noen få dråper sammen med et par slitne hark? Typisk at det skjer akkurat når du hadde tenkt til å lage deg en stor kopp kaffe eller tappe i badekaret for å slappe av. Man ringer så det kommunale vannverket som sier at de allerede er klar over problemet, de beklager så mye og lover at det vil ta høyst en time før det er i orden igjen. Irritert, setter du deg ned og venter.
I Uganda må man vente litt lengre….. Over to uker er gått siden disse harkene kom ut av vår baderomsspring. Deretter har det ikke kommet verken hark eller dråper fra den kanten. Selv om vi er de eneste i landsbyen med innlagt vann er det ikke dermed sagt at det bare går utover oss. Innbyggerne i Katwe får vanligvis vann fra kraner stasjonert litt rundt omkring i landsbyen. Nå som de er tørre som sand må de enten hente det skitne vannet i innsjøen eller gå et par kilometer for å hente fra en naturlig kilde i fjellet. Uansett er det lenger å gå og lenger å bære enn til vanlig, men vi har ikke hørt så mye som en knyst eller klage. Virker som befolkningen tenker, ”ja, ja da blir det bare litt lengre å gå.” Både liten og stor må hjelpe til for å dekke familiens vannbehov. Det vil si at vann til kroppsvask, klesvask, oppvask, drikke og matlaging hentes i kanner, og bæres på ryggen eller hodet hjem.
Da våre norske hoder har lite trening i slik aktivitet har vi vært så privilegerte at vi hver kveld får to eller tre stk 20 liters kanner levert på døra av en stakkars på sykkel. Disse kannene skal så rekke i 24 timer til dobesøk, dusjing, (eller ”baljing” som vi nå kaller det) og matlaging. Med klesvask og oppvask er vi igjen mer privilegerte enn resten av landsbyen siden vi tre ganger i uka får besøk av en hyggelig dame som gjør det for oss. Det eneste vannet vi har måttet sørge for selv har vært drikkevann. Vanligvis har vi bare kokt springvannet men nå har vi kjøpt et par flasker med vann hver dag og båret de med hjem. Noe som har ført til at jeg har blitt god venn med den gamle damen i baren der vi kjøper vann som syns det er fryktelig morsomt at jeg hilser henne på det lokale språket og sier: ”Biiri amezi, webale muno”” – ”to vann, tusen takk”
Grunnen til vannstoppen er visstnok at vanngeneratoren har tatt kvelden. Først sa de at det ville bli fikset i løpet av noen dager, så sa de i løpet av uka, og nå er vi på uke tre uten vann i springen. Men er det en ting jeg har lært så er det at i Afrika tar ting tid, så vi takker heller for vannleveringen på døra og smører oss med tålmodighet.

Monday, 16 July 2007

One week in Katwe!!

Now I have been one week in Katwe, Uganda. It has been a week with alot of new experiences! Since I dont got too much time now I will just post the same mail as I sent to my friends and family in Norway and write more another day together with some photos. Hope you are all well!

Hei alle sammen!

Nå er det snart en uke siden jeg reiste fra Norge til Uganda. Det føles både kort og lenge siden….. Her i Katwe har jeg vært siden torsdag kveld. Så de siste dagene har vært fulle av inntrykk på både godt og vondt. Det første som møtte meg da jeg kom kjørende inn mot landsbyen var en flokk elefanter. Vi måtte stoppe bilen mens de gikk over veien rett foran oss. Følte virkelig jeg var i Afrika akkurat da!

Katwe ligger som kanskje noen vet midt i Ugandas eldste nasjonalpark – Queen Elisabeth National Park. Landsbyen har en nydelig beliggenhet ved en stor innsjø kalt Lake Edward. Innbyggerne i Katwe livnærer seg først og fremst av saltutvinning og fiske. Fordi landsbyen ligger midt i en nasjonalpark har de ikke mulighet til å drive landbruk, men noen kuer, geiter og høns finnes. De første dagene her i Katwe har jeg vært rundt i landsbyen på ulike steder og blitt kjent med menneskene som bor her. Jeg har vært på flere skoler, på turistkontoret (hvor jeg også skal jobbe litt) og hjemme hos flere av innbyggerne. I går var vi på middag hos en familie og spiste lokal mat samt lokal drikke som jeg omtrent ikke fikk ned…urk. Men alle her er veldig vennlige, hilser og roper på oss hele tiden. Mari, som allerede har vært her i noen måneder er godt kjent og alle i landsbyen vil stoppe og hilse på oss og lurer fælt på hvem jeg er. De blir litt skuffet når de får vite at jeg ikke er sykepleier – men er veldig glade for å ha meg her og sier ”takk, takk” hele tiden. I og med at Mari er godt kjent kan hun også de lokale språkene godt. Innbyggerne syns det er veldig stas når hun hilser på deres språk så jeg begynner å plukke opp nå sånn at også jeg kan hilse. Men bare her i landsbyen snakker de jo flere ulike språk så ikke akkurat lett og få med seg alt og forstå hvilke ord som hører til hvilket språk. Men det kommer seg sikkert etter hvert.

Uganda er et av de landene i verden hvor det i gjenomsnitt fødes flest barn(6,4 pr. mor eller noe sånt) og dermed mange, mange barn overalt. Mange fattige, feilernærte og syke barn. Vet ikke hvor høy barnedødeligheten er men det sier seg selv at det ikke er alle som overlever når det er stor matusikkerhet + aids og andre dødelige sykdommer er vanlig. Forventet levealder er i underkant av 50 år og dermed også mange barn som ikke har foreldre i live. I helgen var Mari og jeg på en av skolene her mens de foreldreløse barna i regi av ”Redd Barna” hadde musikk og dansetime. Barna viste en stor glede og entusiasmen av å være en del av noe, synge og danse, samt få oppmerksomhet av de voksne. Veldig gøy å være med på for oss, og de lo seg jo i hjel når vi prøvde å danse. I går spilte vi fotball med ungdomsskolen på ettermiddagen. Etter at laget mitt fikk et mål i mot seg (jeg sto i forsvar….) byttet jeg meg selv ut og satt heller å snakket med barna på sidelinja. Mari som spiller fotball i Norge holdt ut hele kampen mens jeg var helt utslitt i denne varmenJ I dag har vi tatt turen til Kasese, som er nærmeste by for å handle litt og sende mail. Vi får også handlet i Katwe men et begrenset utvalg bestående av søtpoteter, avokado, mais, abourginer, tomater, bønner, fisk og et lompelignende brød – så jeg kommer til å bli veldig sunn!!

Resten av denne uka skal jeg også bruke til å bli kjent. I morgen kommer det representanter fra Redd Barna til landsbyen og da skal flere av skolene samles for å spille ballspill, synge og danse, og vi er også invitert. På torsdag skal jeg i møte med Margareth (som er ansvarlig for prosjektet vårt her i Katwe) og ordføreren for å sette opp den videre planen for arbeidet mitt. Men mest sannsynlig kommer jeg til å jobbe et par uker på det lokale turistkontoret for å hjelpe dem med litt nye ideer og gjøre Katwe og den spesielle saltsjøen mer kjent og turismen mer bærekraftig. Deretter skal jeg fungere som lærer på to eller tre ulike skoler. Forhåpentligvis i drama, engelsk og samfunn/sosiallære. Det er et stort problem at de slår barn på skolen og forhåpentligvis får jeg sådd noen frø om barn og kvinners rettigheter. Det er mange holdninger som vi i Norge ikke ville akseptert så det å finne en balansegang mellom kulturelle tradisjoner og faktisk primære menneskerettigheter vil absolutt være en utfordring.

Vel, vel, håper alle dere har det bra hjemme i regnfulle norge. Jeg har det veldig bra og selv om det er mye nytt nå med en gang, tror jeg de neste fem månedene kommer til å bli særdeles innholdsrike. Jeg gleder meg til å komme i gang med arbeidet, jeg gruer meg til å mislykkes med noe og gleder meg til å lykkes med annet. Jeg gleder meg til å leke og synge med barna og gruer meg til de snakker i vei på det lokale språket og jeg ikke skjønner noe.

Hade bra alle sammen!


PS:

Om natten har vi flodhester i hagen og jeg sovner til lyden av at de tygger utenfor vinduet mitt! Også har jeg noen firfisler på rommet mitt og et par uker før jeg kom var det en svart kobra på terrassen! Men jeg er heldigvis trygg inne i myggnettingen min (i alle fall om natten) :)

Friday, 29 June 2007

1st day of blogging

Today I´ve made a blog for the KARE project so that all of you can read about and see pictures of me and Mari`s stay in Katwe, Uganda and Judith and Faith`s stay in Re, Norway. We are all FK - fredskorpset participants in 2007.