Tuesday, 21 August 2007

Tror, tror ikke…..






Nå er vel sommeren over hos dere i Norge og hverdagen tilbake. Her i Katwe går både årstider, hverdager og helger litt i hverandre. For de med begrensede geografikunnskaper kan jeg opplyse om at ekvator går rett i gjennom Uganda. Noe som betyr at været stort sett er det samme året rundt, med unntak av noen måneder i året med mer regn. August pleier egentlig å være ganske tørr men det kan virke som regntiden har tjuvstartet litt, siden vi har hatt litt regn nesten hver dag de siste ukene. Heldigvis kommer det stort sett om ettermiddagen eller på natten da vi er i hus. Bortsett fra i går da vi hadde tatt turen til Hippo Hill, (en camp for turister på andre siden av landsbyen) for å unne oss en øl i baren der. Da vi gikk hjemme i fra var det sol og godt over 30 grader. Så blåste det opp og innen vi hadde tatt den første ølslurken åpnet himmelen seg og regnet øste ned. Det regnet som bare det helt til det ble mørkt så vi spiste likeså godt middag der også. Siden en dame hadde blitt drept av en elefant ikke langt unna bare noen timer tidligere var vi uansett ikke særlig lystne på å gå hjem i skumringen. Heldigvis for oss ville en av guidene på campen gjerne kjøre oss hjem, så vi kom trygge og mette i seng før klokka ti på lørdagskveldenJ


Middag ute en lørdagskveld var i alle fall var nok for å få litt helgefølelse. Ellers pleier sjokolade, film og null vekkerklokke å gjøre nesten samme nytten. Sistnevnte har forresten ikke så mye å si siden vi stort sett våkner med sola og nabohanen som galer i sjutida uansett.

Hverdagene har fått en slags rutine, med turistkontoret hver mandag, kommunehuset på tirsdager og skolen onsdag, torsdag og fredag. På turistkontoret hjelper jeg de med å markedsføre seg selv mer og bedre, vi har fått til en kjempefin liten butikk med håndlagde suvenirer og nye ideer er i startgropa. På kommunehuset har jeg vært med på ulike møter og samtaler om alt fra fysisk planlegging av landsbyen, til barns rettigheter. Er det noe uganderne er glade i så er det møter og komiteer. Får ikke alltid inntrykk av at det kommer like mye konstruktivt ut av disse møtene men…. De andre dagene jobber jeg som nevnt på en barneskole, nærmere bestemt Katwe Boarding School, som ikke er en boardingskole. Det er en ganske liten skole med under 200 elever og ni lærere. Første uken jeg var der hadde de sluttermin eksamener så den uka gikk mest til å bli kjent og sitte vakt så ikke elevene jukset (noe som er ganske lett når man sitter tre på en pult). Den andre uka var det liksom ingen som gadd å undervise eller bli undervist så da spilte jeg masse ball, sang, danset og lekte med de barna som var på skolen. Denne og neste uke er skoleferie men 6 og 7 klasse skal på skolen så sannsynligvis blir det litt undervisning på meg da. Noe som er en veldig givende jobb mest fordi elevene er så takknemlige. Som for eksempel en av elevene i 7 klasse som sa (etter at jeg hadde hatt en engelsktime med dem hvor vi diskuterte miljøproblemer) at han nå kom til å bli Ugandas neste president takket være meg. Hehe….. J


Men tilbake til helgeaktiviteter; Forrige helg gjorde vi som lokalbefolkningen og gikk i kirken. En tre timers lang seanse med sang, trommer og tungetaling. Ikke helt fordøyelig for ateisten Catharina, men interessant i et religionsstudie – perspektiv. Fordi det var første gangen jeg var i denne kirken måtte jeg reise meg opp og si litt om meg selv og om min tro. Prøvde å være så høflig som mulig og innrømte at jeg nok ikke var et troende menneske. Noe befolkningen her synes er helt sprøtt, men greit. Dog, er det en fyr som er overbevist om at jeg er besatt av djevelen etter at jeg fortalte ham at jeg ikke hadde noe i mot homofili.


Når jeg først er inne på kirker og tro er det kanskje verdt å nevne at Uganda er et land med 90 prosent kristne, hvorpå den ene halvparten er katolikker og den andre halvparten protestanter. De resterende 10 prosentene er muslimer. I Katwe er det både en moske, en katolsk og en protestantisk kirke samt et par, tre kirker som er litt mer karismatiske. Som var tilfelle for den vi var i forrige søndag. Ellers setter gud sitt preg på det meste i hele samfunnet. Før ethvert møte, offisielt eller uoffisielt bes det, og ønsker man å få til noe er det bare ”Hvis Gud vil”. Til tider kan sikkert religion og gudstro hjelpe mange mennesker men at det også kan være et hinder er jeg ikke i tvil om. Som for eksempel på skolen jeg jobber på nå om dagen: Etter ønske fra meg ble det tatt opp på et lærermøte at fravær blant lærerne var et stort problem. Noe det er og som fører til at elevene ikke får den undervisningen de har krav på. Alle nikket og var enige men den eneste løsningen var å be til gud om at det ble bedre neste semester…..


La meg ta et annet eksempel: Bilkjøringen her i landet har jeg allerede vært inne på i tidligere sammenheng. I tilegg til å stappe bilen full av mennesker fylles også bagasjerommet til randen pluss litt til - og gjerne litt på taket også. Sikkerhetsbelte er ikke-eksisterende, farten er høy, vinduene er fulle av sprekker eller muligens helt borte og dekkene er nedslitte og dårlige. Det tankes bare noen få liter bensin av gangen – enten fordi man ikke har penger til mer eller fordi tanken lekker. For å spare enda mer (tror sjåføren) skrues motoren av i nedoverbakke. Så der suser en skranglete toyota corolla nedover bakken, uten motoren på, med glatte dekk, ti passasjerer, femti bananklasser, tre høner og fire kofferter stikkende ut av vinduene. Trygt? Jada, Gud er jo med dem.

Monday, 20 August 2007

Mat på afrikansk vis.




Her om dagen var jeg med noen amerikanske turister ned til saltsjøen her i Katwe. De som har sett en gruppe med amerikanere på tur, i utlandet eller i deres eget hjemland for den saks skyld, har (med mindre gruppen har vært en gjeng med helsefriker) nok lagt merke til at en viss prosentandel av amerikanerne er overvektige – så var også tilfellet i dette følget. På vei rundt saltsjøen begynte de lokale å rope ”Hippo, hippo!” til en kortvokst og, uten overdrivelse, smellfeit amerikanske dame som til sin store fortvilelse ble høydepunkt for alle arbeidernes oppmerksomhet. ”Jeg tror ikke de har sett en tjukk, hvit dame før jeg” sa hun til meg. Jeg smilte og prøvde unnskyldende å forklare at i Uganda er det bare positivt å ha litt ekstra kjøtt på bena og at store damer gjerne får komplimenter nettopp for det.

At det ikke finnes mange overvektige er heller ikke så rart i og med at kostholdet stort sett består av poteter, tomater, avokado, ris, bønner, bananer, mango, matoke (en mos av grønne, store, ikke søte bananer), posjo (mos laget av maismel) fisk og en sjelden gang seigt geitekjøtt, eller enda sjeldnere oksekjøtt. Brød finnes ikke i Katwe, siden det er altfor dyrt for de lokale, men vi får kjøpt det i Kasese, den nærmeste byen. Folkene her spiser heller en pannekake lignende sak, gjerne med et egg til frokost og vi har også funnet ut at den passer perfekt som burritos, eller på norsk vis med sukker og syltetøy.

Siden vi reiser til Kasese innimellom og handler litt annen mat pluss at vi er så privilegerte å ha kjøleskap lager vi litt forskjellig mat hjemme. Lunsj derimot spiser vi alltid borte, enten på skolene eller på en av de lokale ”restaurantene”. På en av disse har de blitt så vant til å se meg at de vet at jeg ikke spiser like mye som afrikanerne (de har helt enorme porsjoner) og de vet hva jeg liker best. Fisken her er kanskje favoritten. Alltid fersk og veldig godt tilbredt. Stort sett mannfolk som spiser på denne sjappa og de ler godt av meg som spiser med gaffel og ikke med hendene. Når det er sagt så begynner jeg faktisk å bli en mester i å spise med hendene siden det jo er det de gjør her, men sliter fortsatt med risen….

Tok litt tid å venne seg til maten men nå liker jeg mer eller mindre alt. En annen ting er at det jo er latterlig billig. En klase bananer for 2 kroner, 10 tomater for 3 kroner og en stor fisk koster 7 kroner. Likevel må jeg, som den matglade personen jeg er si at jeg savner utvalget og det varierte kostholdet vi har i Norge. Og da mener jeg ikke at jeg først og fremst savner brunost og fårikål, for da vi var i Kampala for et par uker siden ble jeg helt i ekstase over en pizza, sushi og cola light.

Saturday, 4 August 2007

Danse med slanger





































For dere som ikke har noe saerlig erfaring eller mye kunnskap om det aa bo i en nasjonalpark tenkte jeg at jeg kanskje skulle fortelle litt om det. Som jeg har sagt foer bor jo Mari og jeg i et hus med god utsikt over Lake Edward i den lille landsbyen Katwe. Katwe ligger i Queen Elisabeth National Park, som er Ugandas eldste nasjonalpark. At det er en nasjonalpark vil si at dyrene er de som kommer foerst og menneskene deretter. Du skal dermed oppfoere deg med tanke paa alle dyrene i omraadet og det biologiske mangfoldet. Dette har innvirkning paa innbyggerne i Katwe paa foelgende maater; Det er vel lov, men ikke saelig lurt aa gaa utenfor landbygrensen og inn i parken. Her er det helller ikke lov aa hente ved, gresse kuer eller geiter. Dyr skal selvfoelgelig heller ikke drepes og hvis noen finner et doedt dyr maa det meldes fra til Parkledelsen. Dette skjedde for kort tid siden da det like nedenfor landsbyen ble funnet en doed hyene og en doed pytonslange. Mari og jeg fikk vaere med ned aa se, og det var ikke et pent syn. Du kan jo se for deg selv.... Dyrene ble fraktet ut av omraadet for obduksjon. Fortsatt ikke faatt svaret, men sannsynligvis var de forgiftet. Antageligvis av mennesker i omraadet.



Aa bo i en nasjonalpark vil ogsaa si at det er dyr paa alle kanter til en hver tid, bare at man ikke ser de like godt. Elefanter er det mange av men de gaar aldri inn i landsbyen. Men vi ser de omtrent hver gang vi kjoerer ut av landsbyen. Hvis det kommer elefanter over veien maa vi stoppe bilen og vente til hele flokken krysser. Elefanter er svaere dyr og hvis de foeler seg truet smasher de gjerne en bil. Er de sammen med ungene sine skal man vaere spesielt forsiktig. Overalt er det svaere traer, jevnet med jorden som viser hvor sterke elefantene er. Noen maaneder foer jeg kom var det en mann som ble angrepet av en elefant da han fant det for godt aa sykle fra katwe og ut i parken. Han ble funnet dagen etter, lemestet og blodig. Takket vaere Mari som betalte transport for han til sykehuset, lever han fortsatt.



Ellers er det masse anteloper rundt omkring. De er fredelige dyr og gresser i veikanten som om de skulle vaert ordinaere kuer. Det er ogsaa endel boeffler i parken og de ser ganske saa fredelige ut men kan visstnok bli hissige. Det dyret som vi ser og hoerer mest til er flodhesten. Flodhester er noen morsomme dyr som ligger i vannet hele dagen og gresser om natten. Siden Katwe ligger ved vannet vil det si at de trasker opp, gjennom og rundt lansbyen 0m natten. Dette faktum har foert til at Mari og jeg proever aa komme oss i hus foer det blir moerkt. Naar det blir moerkt i Uganda, saa blir det nemlig bekmoerkt. Skulle det derfor dukke opp en flodhest ville du ikke se den foer den var rett foran nesa di - noe vi har lyst til aa unngaa. Lokal befolkningen bare ler av oss og sier at de ikke er noe skumle, men her snakker vi om noen svaere beist med et gap paa 180 grader, saa nei takk. Om natten kan vi hoere dem utenfor huset men siden det er saa moerkt ser vi dem aldri. Men en liten avokadoplante som foer sto ti cm fra husveggen, rett utenfor soveromsvinduet mitt var plutselig borte vekk en morgen saa da var nok det mr. Hippo som hadde vaert paa faere. Det er ogsaa masse loever i parken. De holder seg stort sett utenfor lansbyen men har spist geiter og kuer som har gresset litt for langt inn i parkomraadet. De kan ogsaa sees og hoeres fra lansbyen, men jeg har ikke hatt den gleden (...) ennaa.



Vel, loever og Flodhester er forsaavidt skremmende nok - men det dyret jeg frykter mest hadde jeg den store glede av aa ha paa besoek inne i vaar egen stue for noen faa dager siden. Jeg trodde omtrent min siste time var kommet. (ok, kanskje ikke helt - men adrenalinet pumpet i alle fall greit i kroppen min). Mari roper plutselig paa meg og ber meg komme inn i stua og der, paa doerkarmen over inngangsdoera ligger det en groenn, lang SLANGE!!! Jeg trodde ikke mine egne oeyne. Heldigvis har vi en veldig toeff vaktmann utenfor huset vaart, som har en meget praktisk bambusstav (!) og med den dyttet han slangen ned og drepte den. Etterpaa sa han at den ikke var giftig, tok den med ut og kastet den langt vekk. Senere paa kvelden naar jeg var paa rommet mitt forteller han Mari at den jo, var giftig men han ville ikke si det fordi han var redd jeg ikke kom til aa faa sove. (Her om dagen fortale han meg nemlig om alle slangene i omraadet og blant annet at det finnes Anaconda i vannet, og da fikk jeg ikke sove.) Vel, jeg kan love dere at jeg sov daarlig den natta ogsaa.... Firfisler paa veggen, grasshopper under senga og edderkopper i klesskapet gjoer meg ingenting lenger - men kjaere gud de slangene haaper jeg holder seg vekk heretter.



Naa i helgen har vi tatt farvel med alle disse skapningene og reist til hovedstaden, Kampala. Vi nyter de gledene en storby har aa tilby. Som feks internett, internasjonal mat (lever stort sett paa ris, poteter, boenner, fisk og bananer i Katwe), vann i springen (se forrige artikkel), kafeer, asfalt, shoppingmuligheter etc. Vi er her foerst og fremst for aa fikse arbeidstillatelsen min, men paa grunn av litt misfortaaelser og et daarlig moete med Ugandas byraakrati maa vi vente til mandag for aa faa det i orden. Da tar vi turen tilbake til alle dyrene i Afrika. Foerst og fremst maa vi drepe en rotte som gjemmer seg paa kjoekkenet vaart. Rotter har nemlig ingen rettigheter, ikke selv i en nasjonalpark!

Thursday, 2 August 2007

Et liv uten vann





Har det hendt at du har skrudd på springen hjemme og alt som kommet ut er noen få dråper sammen med et par slitne hark? Typisk at det skjer akkurat når du hadde tenkt til å lage deg en stor kopp kaffe eller tappe i badekaret for å slappe av. Man ringer så det kommunale vannverket som sier at de allerede er klar over problemet, de beklager så mye og lover at det vil ta høyst en time før det er i orden igjen. Irritert, setter du deg ned og venter.
I Uganda må man vente litt lengre….. Over to uker er gått siden disse harkene kom ut av vår baderomsspring. Deretter har det ikke kommet verken hark eller dråper fra den kanten. Selv om vi er de eneste i landsbyen med innlagt vann er det ikke dermed sagt at det bare går utover oss. Innbyggerne i Katwe får vanligvis vann fra kraner stasjonert litt rundt omkring i landsbyen. Nå som de er tørre som sand må de enten hente det skitne vannet i innsjøen eller gå et par kilometer for å hente fra en naturlig kilde i fjellet. Uansett er det lenger å gå og lenger å bære enn til vanlig, men vi har ikke hørt så mye som en knyst eller klage. Virker som befolkningen tenker, ”ja, ja da blir det bare litt lengre å gå.” Både liten og stor må hjelpe til for å dekke familiens vannbehov. Det vil si at vann til kroppsvask, klesvask, oppvask, drikke og matlaging hentes i kanner, og bæres på ryggen eller hodet hjem.
Da våre norske hoder har lite trening i slik aktivitet har vi vært så privilegerte at vi hver kveld får to eller tre stk 20 liters kanner levert på døra av en stakkars på sykkel. Disse kannene skal så rekke i 24 timer til dobesøk, dusjing, (eller ”baljing” som vi nå kaller det) og matlaging. Med klesvask og oppvask er vi igjen mer privilegerte enn resten av landsbyen siden vi tre ganger i uka får besøk av en hyggelig dame som gjør det for oss. Det eneste vannet vi har måttet sørge for selv har vært drikkevann. Vanligvis har vi bare kokt springvannet men nå har vi kjøpt et par flasker med vann hver dag og båret de med hjem. Noe som har ført til at jeg har blitt god venn med den gamle damen i baren der vi kjøper vann som syns det er fryktelig morsomt at jeg hilser henne på det lokale språket og sier: ”Biiri amezi, webale muno”” – ”to vann, tusen takk”
Grunnen til vannstoppen er visstnok at vanngeneratoren har tatt kvelden. Først sa de at det ville bli fikset i løpet av noen dager, så sa de i løpet av uka, og nå er vi på uke tre uten vann i springen. Men er det en ting jeg har lært så er det at i Afrika tar ting tid, så vi takker heller for vannleveringen på døra og smører oss med tålmodighet.