Thursday, 2 August 2007

Et liv uten vann





Har det hendt at du har skrudd på springen hjemme og alt som kommet ut er noen få dråper sammen med et par slitne hark? Typisk at det skjer akkurat når du hadde tenkt til å lage deg en stor kopp kaffe eller tappe i badekaret for å slappe av. Man ringer så det kommunale vannverket som sier at de allerede er klar over problemet, de beklager så mye og lover at det vil ta høyst en time før det er i orden igjen. Irritert, setter du deg ned og venter.
I Uganda må man vente litt lengre….. Over to uker er gått siden disse harkene kom ut av vår baderomsspring. Deretter har det ikke kommet verken hark eller dråper fra den kanten. Selv om vi er de eneste i landsbyen med innlagt vann er det ikke dermed sagt at det bare går utover oss. Innbyggerne i Katwe får vanligvis vann fra kraner stasjonert litt rundt omkring i landsbyen. Nå som de er tørre som sand må de enten hente det skitne vannet i innsjøen eller gå et par kilometer for å hente fra en naturlig kilde i fjellet. Uansett er det lenger å gå og lenger å bære enn til vanlig, men vi har ikke hørt så mye som en knyst eller klage. Virker som befolkningen tenker, ”ja, ja da blir det bare litt lengre å gå.” Både liten og stor må hjelpe til for å dekke familiens vannbehov. Det vil si at vann til kroppsvask, klesvask, oppvask, drikke og matlaging hentes i kanner, og bæres på ryggen eller hodet hjem.
Da våre norske hoder har lite trening i slik aktivitet har vi vært så privilegerte at vi hver kveld får to eller tre stk 20 liters kanner levert på døra av en stakkars på sykkel. Disse kannene skal så rekke i 24 timer til dobesøk, dusjing, (eller ”baljing” som vi nå kaller det) og matlaging. Med klesvask og oppvask er vi igjen mer privilegerte enn resten av landsbyen siden vi tre ganger i uka får besøk av en hyggelig dame som gjør det for oss. Det eneste vannet vi har måttet sørge for selv har vært drikkevann. Vanligvis har vi bare kokt springvannet men nå har vi kjøpt et par flasker med vann hver dag og båret de med hjem. Noe som har ført til at jeg har blitt god venn med den gamle damen i baren der vi kjøper vann som syns det er fryktelig morsomt at jeg hilser henne på det lokale språket og sier: ”Biiri amezi, webale muno”” – ”to vann, tusen takk”
Grunnen til vannstoppen er visstnok at vanngeneratoren har tatt kvelden. Først sa de at det ville bli fikset i løpet av noen dager, så sa de i løpet av uka, og nå er vi på uke tre uten vann i springen. Men er det en ting jeg har lært så er det at i Afrika tar ting tid, så vi takker heller for vannleveringen på døra og smører oss med tålmodighet.

1 comment:

Abraham.W said...

Hej Mari og Cath,

Hvordån gar det med jer? Forhåbeligt i nyder uganda. But guess what, this world is very small. I met Hans Morten Evenrud from your Re. Kommune community at the United Nations Offices in Copenhagen in a meeting and he told me about you and you project. He could not believe when I told him that I met you in uganda...hehe

Har det godt så længe

Abraham