Thursday, 6 September 2007

Salt, ikke så søtt men ganske syrlig

I Katwe livnærer store deler av befolkningen seg fra saltutvinning. Saltsjøen som bare går under navnet Lake Katwe, er et produkt av et vulkanutbrudd for mellom 6 000 til 10 000 år siden. Fortsatt er områdene rundt Katwe preget av jorderosjon men selve vulkanen er det lite igjen av. I før – kolonial tid var salt regnet som like verdifullt som annet metall og kontrollen over saltsjøen byttet mellom de regjerende kongedømmene. Da britene kolonialiserte Uganda på slutten av 1800 tallet var det Bunyoro-stammen ledet av Kong Kabalega som regjerte i Katwe. Da briten Kaptein Lugard kom til området var han overveldet over den vakre og ressursrike sjøen og dermed tok han, sammen med kongedømmet Toro over kontrollen i Katwe med militær makt. Den kommersielle saltproduksjonen hadde et høydepunkt på slutten av kolonitiden da det ble utvunnet mer enn 2 000 tonn salt årlig.



På -80 tallet investerte et tysk selskap i saltsjøen og bygde en stor fabrikk midt i landsbyen ved kanten av innsjøen Lake Edward og pumpet salt fra saltsjøen til fabrikken. Det tyskerne ikke hadde beregnet var at saltvann skaper rust (…) så produksjonen var ikke kommet mer enn så vidt i gang før rørene og alt rustet. De kapitulerte dermed området omtrent like fort som de var kommet.












Fabrikken står der den dag i dag som en dårlig illustrasjon på et tiår preget av mislykkede investeringsprosjekter på verdens fattigste kontinent. Malplassert blant vakker natur og ville dyr lyder den tørt navnet ”Katwes hvite elefant” blant befolkningen.








I saltsjøen derimot er det fortsatt stor aktivitet – selv om befolkningens levestandard vitner om at den ikke er like lukrativ som under kolonitidens høydepunkt – og salg av saltet sammen med fiske er befolkningens hovedinntektskilder. (Som jeg har nevnt tidligere er det umulig å drive landbruk her på grunn av de ville dyrene.) Noen eier en eller flere av de over tusen dammene som er demt opp langs hele kanten av sjøen og tjener på det saltet de utvinner og selger. Andre jobber for eierne av dammene – for 10 kroner dagen, og det er en tung og helseskadelig jobb. Vannet inneholder en stor mengde syrlige stoffer som etser på huden til de barføtte og halvnakne kroppene i vannet. Sola steikende på himmelen og med baken i været står kvinnene og rører i dammene, deretter spaes saltet opp, pakkes i sekker av mennene og kjøres til videre produksjon andre steder i landet. Noe er råsalt som brukes til veisalt (for eksempel i Norge vinterstid) og dyresalt, mens noe blir til husholdningssalt.

Da jeg sist var ved saltsjøen møtte jeg Margareth som er koordinatoren for vennskapsprosjektet mellom Re og Katwe. Hun eier sju slike dammer og var der for å jobbe sammen med de som jobber for henne. Hun forklarte at hun vanligvis putter på noen lange strømper for å beskytte bena når hun er i vannet men at resten av arbeiderne står der hele dagen uten noe. Det var visstnok noen amerikanere her for en stund siden og lovet befolkningen at de ville bistå med støvler og annen beskyttelse men selv om noen fortsatt tror det vil komme er jeg stygt redd for at det bare er nok et tomt løfte – fra en annen ”hvit elefant”.