Wednesday, 31 October 2007

Uvær på skolen i Uganda

Nå er det siste dag i oktober, det er mørkt ute og gresshoppene synger så høyt at jeg blokker dem ut. Har fått en liten forkjølelse så koser meg med en kopp te og en sjelden sjokolade. Det er regntid i Uganda uten at det betyr at det er blitt så mye kaldere av den grunn. I dag var det sikker over tretti grader. At det er regntid vil si at det regner omtrent hver dag men bare en kort stund. På morgenen steker sola, og så utpå ettermiddagen blåser det plutselig opp og mørke skyer kommer med en enorm hastighet. Med den kraftige vinden og de mørke skyene kommer så et uvær uten like. Regn, torden og lyn herjer i en drøy time før det blir borte like fort som det kom. Har flere dager i det siste opplevd å måtte rope til elevene i klasserommet fordi regnet lager så mye lyd på skolens blikk tak. Geiter og kuer prøver febrilsk og komme seg inn under tak og her om dagen tatt tre geiter forfjamsa inn i huset vårt da døra ikke var ordentlig lukket. At vinduene i huset ikke er helt tette har vi og fått erfare etter at gardinene sto vannrett inn i stua og det regna en meter inn på teppet. Den samme dagen var det så kraftig motvind at jeg brukte dobbel så lang tid på å komme meg fra skolen og hjem enn det jeg pleier!


Jeg har de siste ukene jobbet på en barneskole som heter Jabez Primary School. Dette er en forholdsvis liten skole som ligger ikke langt fra der vi bor, helt på grensa til nasjonalparken. Trives veldig godt der og det er et godt miljø lærerne og elevene i mellom. I dag lagde vi for eksempel fotballbane, lærere og elever sammen. Vi målte opp, hakket og bar kvister så svetten rant. Rektoren er en morsom, gammel mann som gir meg avokadoer i gave og lærerne syns det er morsomt å spise lunsj med meg siden jeg er så dårlig på å spise med hendene. Men selv om jeg trives godt her bærer også denne skolen, som de andre i Katwe, preg av et utdanningssystem som vil få en hver pedagog til å rynke på nesen. Når jeg spør elevene et spørsmål fisker de opp kladdebøkene sine så fort som mulig for å finne svaret, selv om de ikke aner hva de svarer på. Eller så gjentar de spørsmålet fordi de tror det er det de skal og ikke svare. Lærebøker finnes det bare et eksemplar av til hvert klassetrinn så det er mye tavleundervisning og skriftlige oppgaver. Noen skriver bare rett av tavla uten å forstå hva de skriver og uten at lærerne bryr seg noe videre med det. Prøver, eksamener og bøker er alt på engelsk så de elevene som sliter med engelsken sliter dermed også i de fleste andre fag – med mindre de lærer seg alt på rams, som også noen gjør. Jeg prøver så godt jeg kan å få elevene til å være mer aktive muntlig men ofte er de så redde for å si noe feil at de ikke tør å prøve.

Ser man bort i fra klasseromsundervisningen er det likevel andre faktorer som gjør systemet svakt. Det er en generell dårlig arbeidsholdning blant de fleste av lærerne på alle skolene. Ofte går det flere dager uten at en lærer dukker opp, og kommer de sitter de gjerne og slapper av i stedet for å undervise. Klasserom fullt av elever uten lærere er ikke et sjeldent syn. Et annet problem er at utdanning i Uganda i teorien skal være gratis, men ikke er det i praksis. Barnas foreldre må nemlig hvert semester betale for lærernes lunsj. Dette er kun 3 kroner i semesteret, men i tilegg til bøker, penner og skoleuniform blir det en del. Når de fleste har flere barn i skolealder og familiens inntekt allerede så vidt kryper over fattigdomsgrensa så er det penger som ikke betales med glede. I flere tilfeller har elever blitt sent hjem av sinte lærere fordi ikke foreldrene har betalt og de mister den gratisutdanningen de har krav på. Ikke smaker lærerlunsjen spesielt godt heller når man vet at mange av elevene har lunsjpause uten å spise noe som helst.

Det som likevel er vanskeligst å svelge er at lærerne er flittige brukere av trepisk og håndslag på elevene. Dette er noe Mari har jobbet med siden hun kom og også jeg siden jeg kom i juli. Jeg har prøvd å forstå hvorfor lærerne gjør dette og prøvd å snakke med dem om det. Etter å ha lært å si ”man skal ikke slå barn” har vi også gjort barna klar over at det er galt. Å slå barn er nemlig i mot både FNs barnekonvensjon (som Uganda har ratifisert) og Ugandisk lov – likevel gjøres det som om det var den mest naturlige formen for disiplinering som fantes. Skolen som det meste annet i samfunnet er meget hierarkisk og nederst er barna. Dette viser de ved å gå ned på kne når de hilser på læreren og hvis de ikke gjør som de blir bedt om, kommer for sent eller bråker i timen smelles det fort med pisken.

Alt dette har Mari og jeg diskutert og snakket mye om og for en stund siden kom vi fram til at vi ville samle alle lærerne og rektorene i Katwe og ha et møte. Så vi tok kontakt med kommunen og sammen med dem, samt sjefen for utdanning i distriktet arrangerte vi forrige lørdag en ”workshop” med tittel: ”Hvordan gjøre utdanningen i Katwe bedre”. Nesten alle møtte opp (dog to timer etter at det egentlig skulle startet) og det var et konstruktivt møte. Mange lærere mener fortsatt at på grunn av deres kultur så er det greit å slå, noen mener nok fortsatt at det er for mye forlangt at man faktisk skal undervise når man er på skolen, men jeg tror at de aller fleste på møtet fikk en aha opplevelse eller to. Kommunen og rektorene har lovet å følge opp og styrke forholdet dere i mellom så forhåpentligvis vil det om ikke på dagen, så i alle fall på lengre sikt komme barna til gode.

Vi er nok kanskje ikke helt klar over hvor privilegerte vi er i Norge, hvor utdanning er en selvfølge og de aller, aller fleste fullfører 13 års gratis skolegang. I Uganda er 30 % av de over femten år analfabeter og veldig mange av disse er jenter som blir mødre i ung alder. I dag da jeg gikk hjem fra jobb ble jeg invitert inn i en bakgård der det satt tre unge jenter. Ei var 20 år og hadde en sønn på fanget, hun hadde kun gått fem år på skolen. Ei annen var 18 år og høygravid og den tredje var fjorten og hadde aldri gått på skole. Men heldigvis gjøres en del i Uganda for å bedre situasjonen. Barneskole for alle er (i teorien) gratis og regjeringen har dette året også gjort ungdomsskolen gratis. Likevel er det mange som dropper ut, må jobbe i stedet, blir gravide, er redde for å bli slått eller ikke har råd til å gå på skolen. Redd Barna, samt andre NGOer har startet programmer for å få ”drop outs” tilbake på skolebenken, også her i Katwe er dette et tilbud.

Så selv om det noen ganger ser mørkt ut er det trender i retning av det positive. ”Utdanning for alle barn” er også et av FN millenniums mål – så jeg håper at, om ikke mens jeg er her men kanskje innen 2015 at uværet har stilnet og alle barn i Katwe kan fullføre en kvalitetssikret utdanning hvor de ikke risikerer å bli slått eller sendt hjem fordi mamma ikke hadde råd til å kjøpe en penn.

Tuesday, 9 October 2007

På reise i ”Afrikas perle”

Da Winston Churchill i 1932 besøkte Uganda for første gang sa han: ”This is the pearl of Africa”, og det er ikke langt fra sannheten. Inneklemt mellom en rekke land med historie mørkere en begge verdenskrigene til sammen og med sine egne problemer under diktator Amins styre, skulle man tro Uganda var mer preget av sine omgivelser – men neida, landet lever virkelig opp til sitt kallenavn. De to siste ukene har jeg også utforsket mer av landet og det ble en uforglemmelig tur.

I begynnelsen av september fikk jeg besøk av min kjære Martin. Det var godt og se et kjent ansikt og fint og vise ham livet mitt her nede. Etter noen dager i Kampala som blant annet inneholdt landskamp Uganda-Niger (hvor Uganda vant og det var stemning som kan sammenlignes med hele Norway cup, landskamp Norge-Brasil og Champions league finale til sammen), en obligatorisk, kort omvisning av Kampala sentrum og flere gode måltider satt vi oss på den humpete bussen til Katwe. Her ble vi i nesten to uker og dro blant annet en tur på safari i Queen Elisabeth – som er det nasjonalparken rundt Katwe heter. Ellers var det noen dager på jobb og Martin lærte gutta på turistkontoret og bruke pc. I denne perioden var det også besøk fra fire hyggelige Re-damer som etter alt og dømme nå er blitt batikkmestere.

Da det var knappe to uker igjen av Martins opphold satte vi oss på ny på en humpete buss, denne gangen sørover. Før jeg fortsetter er det kanskje verdt å fortelle hvordan en slik busstur utarter seg: Der vi i Norge har to ganger to seter i bredden på bussen er det i Uganda to ganger tre. Dette vil si at setene er smaler og dermed mindre plass til hver enkelt. Ikke hjelper det mye at setene er i plast så man svetter og klistrer seg fast før man er rundt første sving heller. Barn har ingen rett til seteplass og sitter derfor på fanget til sin forelder eller en hvilken som helst annen passasjer. Levende høner, sekker med bønner og 18 esker med kyllinger stables der det stables kan, sammen med bagasje og annet man frakter med seg. Det artigste er når bussen stopper for å ta på flere passasjerer eller slippe av noen støle og svette noen, da stormer to dusin mennesker fram til bussen med alt mulig slags ting og knaske på. Vann, brus, yoghurt, kjøtt, kylling på pinne, chapati (pannekake), cassava (rotgrønnsak), eller min favoritt – stekte bananer. Når dette er fortært humper bussen videre og begynner det å regne regner det inn i bussen og, men uganderne bare rister på skuldrene, smiler sine brede smil og spør ”How are you Muzungo?”

I alle fall, når en busstur som forekom sånn cirka som dette ankom Martin og jeg Kabale, en by som ikke hadde så mye å by på så vi dro raskt videre til Lake Bunyoni. En perle i perlen. En innsjø omringet av trollske fjell med jordlapper langt oppover fjellsiden. Her bodde vi to dager på en liten øy i en liten trehytte. Trehytta så i første omgang romantisk ut, med stearinlys og utedusj men det viste seg også at det var hjemsted for alle øyas edderkopper – og de var ikke små heller! Etter at Martin utryddet en helg gjeng ga vi opp og innfant oss med at vi fikk dele bolig med krypa – igjen greit med myggnetting rundt senga.

Batwa Pygmeer

I Sør-Uganda, samt store deler av Kongo, Rwanda, Kamerun og Burundi holder flere ulike pygméfolk til. Anslagsvis 250.00 til 350.000 til sammen i hele regionen. Dette er muligens den eldste urbefolkningen i Sentral-Afrika men de første referansene man har til disse er fra en egyptisk ekspedisjon 2500 år f.Kr. Her blir de omtalt som et syngende og dansende trefolk. Stammen som finnes i Uganda kalles for twa eller batwa. Pygmeene er ofre for diskriminering i alle de landene de holder til og blir sett på som underordnet andre stammer. De har svært få rettigheter og i Uganda har myndighetene jaget de ut av skogene fordi disse er blitt nasjonalparker. De har fratatt dem deres tradisjonelle måte og leve på – i pakt med skogen og
det den kan tilføre, som jeger og samlerfolk – og plassert dem blant andre stammer i bittesmå landsbyer. En slik landsby besøkte Martin og jeg. Den eneste inntekten disse folkene hadde var å motta turister og danse for dem mot betaling. Så etter en liten båttur på innsjøen trasket vi et ganske langt stykke – nesten til Rwanda og hilste på disse lave menneskene. Som egentlig ikke var så lave. De danset og sang for oss sin flertonige sang som visstnok synges for å opprettholde harmonien med skogen. Etter at vi ga dem et lite beløp som takk (ca 200 kroner) ble de kjempeglade, sang litt til og sa at de nå kunne kjøpe mat til hele landsbyen! Det var med en litt merkelig og blandet følelse vi vinket farvel og trasket tilbake……


Vil du vite mer om Pygmeene i Sentral Afrika kan du sjekke www.rainforest.no/afrika


Gullaper i gorillaland

Etter dette gikk turen til Mgahinga Nasjonalpark i Kisoro, enda lengre sør. Denne nasjonalparken består av tre fantastiske vulkantopper som man kan bestige om man vil, men på grunn av vår ikke-eksisterende fysiske form og dyre-abstinenser gikk vi heller på jakt etter Ugandas mest sjeldne aperase: ”Golden Monkey”. Egentlig er Kisoro et område som er mest kjent for gorillasafari men dette var helt tullete dyrt så det ble heller altså aper på oss.

Sammen med en gjeng grønngledde, geværbærende men veldig hyggelige karer (vi så ut som to som hadde alliert seg med den lokale geriljaen) gikk vi opp i fjelljungelen. Blant tett bambusskog fant vi den rare apen med gyllen pels. Dessverre fikk vi ikke så bra bilder siden de hoppet av gårde hver gang vi så dem – men vi fikk en uforglemmelig opplevelse.

Etter noen dager i Mgahinga ble det litt for kaldt for oss (måtte ha varmeflaske i senga om natta!) så vi satte kursen mot ekvator igjen. Målet vårt var Victoriasjøen og Ssese Island. For å komme oss dit reiste vi bil, buss, bil igjen, båt, minibuss – som stoppa midt i skauen – haika så videre med en lastebil og så til slutt moped i til sammen 14 timer. Puh, det var en slitsom men opplevelsesrik dag. Følte oss virkelig i Afrika der vi satt bakpå lastebilen, rasende gjennom mørket på bønnesekker sammen med en gjeng ugandere som igjen bare smilte, lo og sa ”How are you muzungo?”

Dette var forresten ikke første gangen bilen vi satt på med streika. Noen dager tidligere stoppet bilen vi hadde fått til å kjøre oss et ganske langt stykke midt på en øde fjellvei. Men så kom en hyggelig tebonde og sønnen hans forbi og vi fikk sitte på med dem og all teen deres fram dit vi skulle.

Rafting med krokodiller

Etter et par regntunge dager på Ssese Island, som ikke er så mye å fortelle fra reiste vi videre. Etter en tre timers ferjetur kom vi til Entebbe og så via Kampala til Jinja og Bujagali Falls. Jinja blir kalt ”The source of the Nile” og visstnok der Nilen begynner, og renner helt ut til Middelhavet. På veien – bare noen kilometer fra Victoriasjøen finner man Bujagali Falls, et fossefall som ikke kan måle seg med andre kjente fossefall men for en rafter er det som vår canadiske guide sa ”helt sykt” og i følge ham det beste stedet å rafte i verden. Gjennom dette kategori 5 fossefallet samt fire, fem andre like drøye fall suste vi nedover Nilen. I et av dem gikk vi til og med helt rundt. Et annet fall måtte guiden vår gå ut av båten og på land for å sjekke forholdene. (Som kanskje noen har fått med seg så har Uganda, men i første omgang nord-østlige områder, hatt veldig mye regn i det siste. Dette har ført til flomkatastrofe og mange mennesker har mistet livet, sykdommer har spredt seg og store dyrkede områder har gått tapt (vil du vite mer så gå inn på www.bbc.com). ) Personlig har jeg ikke merket så mye til disse enorme regnmassene altså før guiden måtte gå ut å se om vi kunne rafte det ene fallet. Var det for mye vann, sånn som det hadde vært noen dager i det siste, kunne vi ikke kjøre den. Men han kom tilbake, ristet på skuldrene og sa: ”Tja, jo da tror det skal gå greit”. Jeg kunne kjenne dødsangsten krype oppover ryggen akkurat da. Men jo da, det gikk greit og selv om hele rafteturen ble gjennomført med skrekkblandet fryd – var det utrolig kult, i alle fall når vi var ferdige! Og bare så det er sagt; vi så ikke en eneste krokodille, men vi vet at de var der…

Tilbake til kvardagen

Nå er jeg tilbake i Katwe etter en fantastisk reise. Martin er i Norge igjen og det er litt trist og tomt og ikke ha han her. Folkene i Katwe ga også han et eget stammenavn (Mari og jeg er Akiki og Amoti) og hver dag spør de etter Opuli. Men nå går det jo fort mot hjemreise også. Kanskje litt for fort når jeg tenker på alt jeg fortsatt vil gjøre, se og få til. Uansett har jeg vært her lenge nok nå, sett så mye og opplevd så mye at jeg med trygghet kan si meg enig med Churchill at Uganda er en perle. Ikke bare med sin vakre natur og fascinerende dyr men mest på grunn av menneskene.