Saturday, 24 November 2007

Den store Gresshoppe dagen

Da det banket på døren tidlig i går morges og jeg ble revet ut av drømme fikk jeg en følelse av at denne dagen ikke var som andre dager. Det var den heller ikke – i følge gutten som banket på døren var det nemlig ”Den store gresshoppe dagen” i Katwe. Det ville si at halve landsbyens befolkning skulle ut på gresshoppejakt og putte fangsten på plastflasker. Vi ville vel være med? Etter at Mari fikk forklart at vi ikke var så begeistret for gresshopper, lukket igjen døren og trasket tilbake til sengen, (Afrikanere har det med å stå opp til umenneskelige tider) så ringte telefonen min. ”Hello?” (fortsatt i halvsøvne) ”Catharina, you have to come, there is a hippo in a pit latrine”, sa personen i andre enden. “What?!” – Men før jeg fikk spurt noe mer la vedkommende på og jeg sto der som et spørsmålstegn. Å ringe er nemlig ganske dyrt for Ugandere så de sier bare akkurat det de må og ikke mer. Jeg fant ut at vi måtte undersøke dette litt nærmere så Mari og jeg syklet ned til ”sentrum” hvor vi fant halve landsbyen (den andre halvdelen var jo på gresshoppejakt) samlet i en stor klynge med blikkene festet ned i et dypt hull. Det var også noen grønnkledde parkansatte til stede og det de alle kikket på var en kjempe stor flodhest som hadde falt nedi et do hull! For de som ikke vet det så ligger flodhestene i vannet og daffer seg om dagen og går på land for å gresse om natten. Om denne flodhesten hadde tenkt seg en tur på do etter nattens måltid vites ikke, men han kom i alle fall aldri tilbake til vannet. Siden flodhestkjøtt er delikatesse blant lokalbefolkningen og den jo allerede var død så var de allerede i gang med å partere den, men siden jorda her i området er veldig porøs så sank den bare lenger og lenger ned og visstnok lyktes de ikke å få opp hele dyret før utpå kvelden. Velbekomme sier nå jeg.

Med dette var likevel ikke den store gresshoppe dagen over i Katwe for plutselig kom det mange barn løpende forbi huset vårt og ropte ”the Queen, the Queen” med blikket festet på himmelen. Og jammen suste det ikke et helikopter over hodene våres og deretter landet. Her, i Katwe! Skuffelsen var stor da det viste seg å bare være en gjeng militærkledde soldater og ingen dronning. (Er du forvirra nå så les forrige innlegg.) Men for alle landsbyboerne som så helikopteret lande var det likevel ganske stas. For mange var det første gang de så et helikopter og det så ut som en flygende elefant slo de fast.

Og det bringer meg over til den store finalen på denne underlige dagen. Sånn utpå ettermiddagen tenkte Mari og jeg at vi skulle gå oss en tur. Så vi bant på oss joggeskoa og satte, som om vi var to middelaldrende bygdedamer målrettet kursen for en hyggelig trenings gåtur. Målet var å gå de åtte kilometerne rundt saltsjøen, siden det er en god grusvei rundt hele og fin natur. Med godt mot og ettermiddagssola i ryggen travet vi av gårde og var cirka halvveis da vi plutselig støtte på en flokk elefanter! Er det én ting vi har lært mens vi har vært her så er det at de dyra der ikke er til å spøke med. Så vi listet oss sakte tilbake et lite stykke og tenkte vi fikk ta en snarvei rett over saltsjøen via ”saltbingene”. Disse er firkantede demninger laget for å ta opp salt og mellom disse demningene går det små stier. Vi var midt utpå en av disse gjørmete stiene da helt ut av det blå kom noen ikke så blå skyer og et vanvittig regn og tordenvær. Var ikke særlig høy i hatten (bokstavelig talt) da lynet slo ned på alle kanter rundt oss, regnet piska vannrett i ansiktet og vinden blåste oss omtrent nedi en av de etsende saltbingene. Midt oppi det hele fikk vi også total latterkrampe da Mari begynte å skumme! Hun som vasker tøyet vårt hadde tydeligvis ikke skylt Maris treningsshorts særlig godt for plutselig så hun ut som en vandrende Omo reklame!

Uansett, vi løp alt vi hadde og kom oss til slutt over og fikk søkt ly bak en liten fjellknaus. Men da ga uværet seg like fort som det var kommet så vi trasket gjennomvåte og slukørede hjem. Der var strømmen borte på grunn av uværet og på utsiden sto samme gutten som vekte oss på morgenen og kunne fortelle at vi var for sent ute til å få smake på gresshoppene. Det var kanskje like greit.

No comments: