Monday, 13 July 2009

Når livet blir så nært at mye blir uviktig

Koffertene er fulle av suvernier, opplevelser, erfaringer og perspektiver. Ja, ikke helt fulle kanskje, men litt tyngre enn da vi kom for 10 måneder siden, i alle fall....


Gull

I forrige uke dro vi med noen prøveeksemplarer av lokalt laget håndverk til Mweya safari lodge noen få mil fra Katwe. Målet var å finne et marked for salg av kjeder, matter og kurver - ting damene i Katwe har mulighet til å lage når det er regntid og lite aktivitet i saltsjøen. Jeg tror vi fikk napp, og håper damene kan få en alternativ inntektskilde her. Vi benytta forøvrig turen til å storkose oss ved svømmebassenget resten av dagen, en sprø kontrast til hverdagen i Katwe.


Vårt Afrika er oftest noe helt annet enn svømmebassenger og lodger. Vi føler oss veldig priveligerte som har hatt muligheten til å bo midt i en rural hverdag i nesten ett år, med alle opp og nedturer og kulturmøter og kollisjoner det medfører! Omringet av savanner og under gloheit sol har vi blitt kjent med flotte mennesker, som uten videre tok oss i mot med store smil i oktober og etter hvert inviterte oss inn i livene deres. Et slikt innblikk i andre menneskers liv forandrer så mange forestillinger om hva Afrika og afrikanere er, og også om hva vi selv er. Både vi og særlig andre, har av og til uttrykt bekymring for utdannelsen til guttene våre, men jeg tror utdanning bare er veien til danning, ikke et mål i seg selv. Selv om vi aldri har fått kloa i noe av smuglergullet fra Kongo, føler vi som foreldre vi at vi har gitt ungene gull og diamanter i form av opplevelser, erfaringer og perspektiver.


Malaria

De siste ukene har det skjedd en del, som vanlig. Mulatt-Rolf og familien hans flyttet inn i nabohuset i april, og det er bare hyggelig. Selv om ingen av dem snakker så mye engelsk, gjør det nabolaget litt triveligere når de er rundt her. Rolf er en av de få fedrene i Katwe som leker med ungene sine, særlig minstegutten Asimwe på tre år.


En natt forrige uke banket Rolf på soveromsvinduet. Sønnen hans som har ligget syk med malaria noen dager er blitt verre. Nede i byen er det ingen som vil lukke opp for å gi sjåføren han har fått tak i, bensin på tanken. Det hender nemlig at slike nattlige kjøreturer ender med dødsfall, og da er det ikke alltid folk betaler for seg. Ungen har kramper, er ikke bevisst og får neste ikke puste. De låner bilen vår, og legger ut på 50 minutters kjøretur ut i nasjonalparken.


Lille nabogutten Asimwe ligger fortsatt i respirator, og historien kan fort ende som uendelig trist. Rolf har tre barn, og et av de andre barna hører vi ofte gråte natta igjennom. Hun fikk hjernemalaria da hun var tre år, og overlevde med en kraftig hjerneskade. Øystein tok moren, faren og jenta med til lege for en stund siden, og her fikk de noen medisiner og opplæring i hvordan leddene hennes skulle tøyes samt en endelig diagnose. For en familie som lever under fattigdomsgrensa på 7 kroner dagen blir det for mye med to, det er i alle fall sikkert.


Det er mye mygg og mye malaria i Katwe, som ligger ved en innsjø. Ca 80 % (husker ikke akkurat tallet..) av malariamyggen bærer den alvorligste formen for smitte, og mange familier sover i utette hus og uten myggnett. Halvparten av de barna som dør før fylte fem år i Uganda, dør av malaria. En tredjedel av de kvinnene som dør under graviditet dør av smitten. Det er som oftest lett å behandle de som blir syke, problemet er hovedsaklig at mange ikke har tilgang til medesiner og behandling.


Når vann gir død

Kranene er tomme igjen i Katwe. Tyver kom i natten, bandt et tau rundt en transformer og gasset på. Det gnistra og spraket og Okello oppdaget dem. Lastebilen spolet av gårde uten fangst og dagen etter kom det noen for å reparere skaden. Transformeren tok de med seg.


Nå har vi strøm men ikke vann, for det viser seg at kommunen ikke har betalt strømregningen sin og at noen rett og slett har tyvkoblet strøm på natta for å pumpe opp vann til Katwe. Nå går ikke det, siden transformeren er demontert.


En gang for lenge siden nevnte jeg at Torje badet i Lake Edward. Selv om han fikk straksforbud mot den slags aktiviteter, er det mange andre som både vasker kropp og klær i innsjøen, og ikke minst nå som vannet er vekk i vannpostene. Larsen har også duppet kroppen. Grunnen til Torjes forbud er enkel; bilharzia, slanger, flodhester og ikke minst krokodiller.


Krokodillene er ikke så gamle i Lake Edward, de første kom for ca 10 år siden og ingen kan gi noe sikkert svar på hvordan de kom hit. Det som er sikkert er at de begynner å bli mange, og at de spiser mye fisk. Når de blir større går de over til geiter, kuer og bøfler.


Torsdag 9. juli var en trist dag for alle i Katwe. En 12 år gammel gutt ble fanget i kjevene på en krokodille da han skulle fylle en jerrykanne med vann. Båter søkte langs land etter liket hele neste dag, og noen fiskere fant krokodillen og restene på kvelden. Morgenen etter ble det som var igjen av gutten vist frem til barn og dem som ville se, for å skremme folk vekk fra sjøen. Når nilkrokodillene først har blitt menneskeetende er de livsfarlige.


Det er ikke godt å si når strømmen kommer tilbake i pumpehuset, for sjefen i selskapet som skal koble den på igjen skal ha 16 millioner shilling i bestikkelse for å gjøre jobben. I tillegg til strømregningen. I mellomtida risikerer små og store livet for å fylle jerrykannene sine.


Nobody knows tomorrow

Når klokka er 20.00 under ekvator er det stupmørkt og de færreste beveger seg utenfor huset. Ved de tider lørdag ringte presten, han dyttet motorsykkel ute i nasjonalparken. Med et punktert dekk og uten lys på motorsykkelen trengte han assistanse, og Larsen og Viktor kjørte av gårde for å hente han og sykkelen. Jeg tror det var en spesiell opplevelse å lyse rundt seg i mørket og håpe på at ingen løver kom til syne… Skaumannen er vel det nærmeste vi kommer fare i grasset i Norge, og det er liksom ikke helt sammenliknbart.



Sykletrening og bollesalg

Naturlig nok er løver, malariaepisoder og krokodilleangrep med i bagasjen når vi drar fra Katwe. Men sist og ikke minst tar vi med oss gode minner fra fine stunder med hyggelige folk. Mine beste minner er fra samværet med unger og damer i Katwe. I det siste har vi drevet sykletrening, hvem har bestemt at damer i Katwe ikke skal sykle? Det gjør de nemlig ikke, men nå har de virkelig prøvd og øvd.

Bakerovnen er i bruk også, målet er å gjøre business av det. Ikke mye er hyggeligere enn kveldstimer med bollebaking sammen med kvinner og barn på tunet til en jordhytte. Ungene leker rundt, noen koker mat over bålet, noen ammer og folk skravler og ler. Temperaturen synker og det er fint å være nordmann i Afrika.


Sunday, 5 July 2009

Salt, kuer og nesten løvemat

Jeg registrerer at vårt Afrika ofte dreier seg om salt, kuer, jord og/eller vann. I hvert fall indirekte, på en eller annen måte, i en eller annen sammenheng. Ting henger ofte sammen.


Hovedinntektskilden i Katwe er salt. Folk utvinner salt manuelt og slik de har gjort i mange hundre år. En saltpanne kan gi gode inntekter, og mange eier flere. De fattigste arbeider som innleid arbeidskraft, noen arbeider i egne panner mens andre er så heldige at de bare leier folk. Heldige fordi det er både helsefarlig og fryktelig tungt å jobbe i saltvannet.


Juli er tørketid i Uganda, og høysesong for utvinning av salt. I Katwe kan regn oppfattes som en forbannelse (bokstavelig talt!) og sviende solskinn er et sikkert tegn på penger. Det er nok ikke alltid ordlyden ”vann er liv” føles riktig her, selv om kjøkkenhagene våre tørster aldri så mye. I går kom det en skyllebøtte som ødela mange dagers hardt arbeid for de nesten 10 000 arbeiderne nede i sjøen. På grunn av mye regn den siste tida er det mange som ikke spiser mer enn ett måltid om dagen, unger blir sendt hjem fra skolene fordi det ikke er penger til lærerlunch, skoleuniform eller materiell. Det er en generell oppfatning at trær gir regn, og kanskje det er derfor de er så lite interessert i å plante trær i Katwe?


Mange av innbyggerne i Katwe kommer hit på grunn av saltet, mens de har familie og land andre steder. Noen har også kone og barn begge steder… Et stort antall finner veien fra Bwera, en by på grensa til Kongo og bare noen mil i luftlinje fra Katwe. Veien til Bwera går gjennom nasjonalparken, men i motsetning til hovedinnfartsåra er den litt lite markert, for å si det sånn… Du skal bry deg lite om bilen hvis du bruker under 40 minutter på turen, og det er det nok noen som gjør.


Turen mot Bwera starter med å krysse en elv med vann fra Rwensorifjellene, som også er kilden til vannverket i Katwe. Det er ikke bare mennesker som bruker elva; det blir ofte observert løver her, og for noen år siden ble en motorsyklist angrepet av en løve ved brua. Elefantene har en sti like ved, og bøfler er heller ikke til å spøke med. Noen av skolebarna i Katwe kommer fra kufolket som bor ute på steppene, og de går faktisk denne veien hver dag. Det er ikke bare i Re det finnes utrygge skoleveier…


For to uker siden tok vaktmannen vår oss med til fødestedet sitt, ute hos kufolket på disse steppene. De lever av kuene sine, og jordbruk er bannlyst. Siden mennene. ofte får veldig mange barn med ganske mange koner, finner en mange fra dette folket også i Katwe. Det er kanskje noe av grunnen til det ulogiske antallet kuer og den tilsvarende mangelen på dyrking i Katwe?


Med søt melkelukt i nesa fikk vi en spennende omvisning der en svigerinne og en av konene til kumannen demonstrerte hvordan de laget en type smør og te av melk. I tillegg til å selge ren melk er det hovedsaklig dette de lever av. Levesettet deres minner om masaiene i Kenya, der melk, kukjøtt og blod er stikkord.

Tradisjonelle klær og ikke minst den obligatoriske pinnen, som blant annet brukes til å drepe løver...


Rundt 1950 ble en del av landområdene til dette Busongora-folket regulert til nasjonalpark, noe som siden har vært en konflikt. Folket har fortsatt sine kuer, men de er nok mer et symbol på suksess og rikdom enn nytteverdi – kuene har ikke beite nok, er tynne og produserer lite melk. I tillegg får de fryktelig mye medisiner, noe jeg antar skyldes usunne levekår. Det er ikke akkurat økologisk melk vi har fått på døra hver morgen i snart ett år, nei. For å bedre på situasjonen, ønsker de som holder kuer å få tilgang på land i nasjonalparken. I mens gjetes dyra litt inne i nasjonalparken på den ene siden og spiser av bøndenes bomullsavlinger på den andre… Så sent som i 2007 ble 9 mennesker drept i konflikter på grunn av husdyr, beiter og jordbruk. Fortsatt passerer vi minst en militærpost på veien, men jeg er ikke helt sikker på om de står der for å forhindre mer uro, eller for å ”be om te” (les: penger fra overlastede kjøretøyer).

Her fylles kalabastkrukken med røyk, før melka helles opp i. Melka drikkes som te, uten sukker men med mye røyksmak.



Etter nasjonalparken og kufolket og bomullsåkerene møter den hullete jordveien en stor og asfaltert hovedvei som går videre til Bwera og så Kongo. Områdene rundt Bwera er antagelig noe av det nærmeste en kan komme paradis. Bananplanter, mais, jackfrukt, ananas, peanøtter, søtpoteter, mango, avokado – bare for å nevne noe - vokser rundt husveggene. I bakgrunnen ligger de frodige Rwensorifjellene og bader i disig, blått lys. Her er det nok regn til at det er frodig, nok varme til at du aldri fryser og alltid en sesong for mat. Folk er gjestfrie og blide, og deler sjenerøst av det de har. Det er stor stas med besøk av hvitinger, og særlig når de hvite barna springer barbeint rundt, klatrer i mangotrær og viser tydelig at de liker seg! Uganda er vakkert.


Apropos regn; Den dagen Ether tok oss med til familien sin i Bwera, møtte vi et grusomt regnvær på veien tilbake. Vi spola og sladda bortover i gjørme, reservedekket datt av og da vi måtte ta skolissa til Frikk for å binde opp hengslene som skrapa og bråka under bilen, ble det for mye for han. Frikk gråt, Torje mumlet ”skulle aldri blitt med, skulle aldri blitt med”, Viktor holdt hodet kaldt, Øystein lå syk hjemme i Katwe og Ether gjentok fra passasjersetet, intenst og rolig; ”kjør videre, ikke stopp, kjør sakte videre, ikke stopp, fortsett, videre, det går…” Jeg trodde ikke det skulle gå. Rutene dogga og søla spruta, men jammen kom vi oss tilbake til Katwe. En deilig følelse å slippe å stå fast midt ute i nasjonalparken, og det tror jeg presten tenkte også da han kom nesten samme veien på motorsykkel litt senere. Han velta tre ganger før han nådde Katwe. Der hadde det for øvrig ikke regnet en dråpe, og Ether takket Gud for at han igjen var med henne (og da tror jeg hun tenkte mer på saltet sitt, enn på utsiktene til en natt i bil ute i parken!)

Monica

Saturday, 27 June 2009

Familieplanlegging og bakeprosjekt

Fredag startet dagen med at naboen vår banket på døra. Kona var i gang med fødselen, og de trengte transport til sykehuset i Bwera for planlagt operasjon, nesten en time unna. Jo da, Øystein og presten skulle til Kasese for å ordne bankkonto til barnehjemmet klokka ni, så da kunne de jo sitte på dit, siden Bwera er en god omvei. Det kunne de ikke, fordi sykehuset som kan operere her er privat, og dermed for dyrt.


Viktor mente at han egentlig spurte om penger til transport, mens jeg begynte å fyre meg litt opp. Kunne det være mulig at han bare tok det forgitt at vi sto klar til å kjøre når vannet gikk? De har hatt 9 mnd på å forberede transport, og like lang tid på å spørre oss om vi kunne assistere. Når magen er sprekkeferdig kan det umulig komme som en overraskelse at det er noe som skal ut ganske plutselig. Ikke er de nye i gamet heller. Jeg foreslo at de burde få tak i en annen bil som kunne kjøre med engang, men Viktor hadde rett; De hadde ingen penger til det. Her sto han, helt prisgitt oss og med konas liv som innsats. For min del må jeg bare erkjenne at jeg aldri kommer til å bli klok på disse menneskene, og spesielt ikke mennene. Men jeg tror det har noe å gjøre med å legge sine liv i Guds hender.


Jeg kjente at jeg mistet litt kontroll, den vordende far ble vel egentlig et (fortjent) offer for innestengt frustrasjon over urettferdigheten som begås mot jenter og kvinner i Katwe. Misbruk, voldtekt, flerkoneri og kjønnsdiskriminering er noen stikkord. Eksemplene er mange og hårreisende, og jeg er så lykkelig for å være født kvinne i Norden. Jeg håper i alle fall han fikk med seg beskjeden om tenke seg litt bedre om før han kjører på uten prevensjon neste gang. Kanskje ikke så lurt å sitte med to koner og flere sett barn når lønna i kommunen strekker så kort som dette? Så kjørte Øystein av gårde til sykehuset…

Resten av dagen ble ganske hyggelig, da. Viktor og Baby ( som er 14 år…) murte bakerovn tilMothers Union, en gruppe med driftige og godt voksne damer. Ganske morsomt egentlig, for vi har jo bare forsket oss fram til en utgave utenfor huset vårt, og nå anses Viktor for å være ekspert.


Guttene jobbet hele dagen, mens noen av damene laget smykker av strå og sisal like ved. Jeg tror faktisk dette er første gangen i Afrika som Viktor har vært en hel dag ute i livet aleine, og det ser ut for at han klarer seg utmerket. En stolt mor håper ovnen blir bra og at mange gode brød vil trylles ut av den i tida fremover.

Og hvis noen lurer på hvorfor Baby ikke var på skolen er vanlig fredag, så er det fordi han ikke har penger til skoleuniform. Guttene fikk 1500 ush (5 nkr) hver for dagens arbeid. Baby mangler nå 7 nkr for å kjøpe en uniform.



Det er plutselig bare 4 uker igjen av Katweturen vår, og det er alt for varmt til å stresse, men vi håper at vi skal klare å dra i land de forskjellige prosjektene våre på en måte som gjør at de kan leve videre uten oss.

Monica

Monday, 15 June 2009

Men inni er vi like?

Barna i Katwe har det veldig annerledes enn i Re. Skolen, lekene, husene og oppdragelsen er helt forskjellige fra det vi er vant med. Til å begynne med trodde vi de var annerledes også, men nå har vi
blitt kjent med mange barn, og funnet ut at det er de egentlig ikke...


De er for eksempel ikke frekke når de sier; give me my bicycle/ football/ book. Det er slik man spør på lokalspråket Rotoro, og tonefallet avgjør om du er høflig eller ikke. De spør bare om låne, og det er ikke så rart at de gjør, siden de har veldig få ting. Ungene har det morsomt sammen når de spiller fotball, sykler eller leser bøker.

En veldig vanlig lek i Katwe er å dytte rundt et dekk, felg eller hjul med en pinne. Eller skyte med sprettert. Begge deler er ganske morsomt, faktisk. Hvis et Katwe-barn hører musikk, begynner kroppen å danse nesten av seg selv. De er kjempeflinke til å danse. De er ikke så flinke til å finne på nye leker bestandig. Siden foreldrene er fattige, får de kjeft hvis de griser, søler, forsker og prøver ut ting som fører til mer jobb eller flere utgifter for foreldrene.


I Katwe er det mange hus som er laget av jord/leire, noen ganger litt kubæsj, bambus og stokker. På taket er det gras. Maten koker nesten alle på ovner som er murt opp med jord. Viktor satte i gang å lage en lokal kokeplass for noen uker siden, og ganske snart var brødre og naboer med på arbeidet. Torje og Frikk laget en vaskeløsning med jerrykanne med hull i og en tråd ned til en pinne. Kanna vippet når du tråkket på pinnen, kjempe-funksjonell, og vi voksne var imponerte. Etter to dager med intenst arbeid hadde de bygd opp et utekjøkken med en ovn og et fint hus over ovnen, et skikkelig afrikansk byggeprosjekt!

Noen hus i Katwe er bygget av murstein. De lokale mursteinene er laget av jord, som hentes rett utenfor huset. Mugabe, Pasco, Benja og Viktor har murt opp en bakerovn av slike steiner. Den lager vi brød, rundstykker og pizza i. Det er mange som synes det er gøy å bake brød i ovnen vår.



Unger i Katwe må hjelpe til med husarbeid. De henter vann på jerrykanner, siden nesten ingen har vann i huset. Noen må bære vannet ganske langt, og de blir skikkelig sterke. Klærne sine vasker de for hånd. De eldste barna må passe på småsøskenene sine, noen ganger bærer seks år gamle jenter rundt på nesten nyfødte babyer. Hvis familien har geiter, kuer eller ender er det stort sett ungene som passer på dem. All møkka som samler seg i og utenfor huset i løpet av en dag, sopes opp tidlig hver morgen. Det er jentene eller damene som gjør det.


Skolebarna i Katwe må være på skolen lenge. Noen klasser starter klokka syv og er ikke ferdige før klokka seks på kvelden. Hver eneste dag er det mange timer uten lærere, og siden skolene er fattige, er det få bøker. Noen klasser er veldig store, i den største klassen er det 110 elever. De fleste barna i Katwe snakker ikke så bra engelsk, selv om undervisningen er på engelsk fra 4. klasse. Lærerne snakker også ganske annerledes engelsk enn oss, og det er ikke så greit å lære matte eller fysikk for norske barn da. En annen ting er at noen lærere fortsatt slår elevene sine. Noen ganger er det til og med elever i en klasse som har som jobb å slå de som ikke oppfører seg bra. Mange barn i Katwe er vant til å bli slått hjemme også. Vi skjønte ganske fort at det ikke var mulig å sende Viktor, Torje og Frikk på en av de lokale barneskolene. Etter et år med hjemmeskole gleder vi oss alle veldig til en hverdag på Solerød skole til høsten. Guttene har lest og jobbet med skole på mange rare plasser.


Det blir litt rart å reise fra Katwe. Kommer vi til å se disse menneskene igjen? Hvordan blir livet til barna som vi har hatt tett innpå oss i 10 måneder? Og så er det hushjelpa og den lille babyen hennes, barnehjemmet, hagene, kattemor med barna og hønene med kyllinene sine, da… Men vi er uendelig takknemlige for at vi skal tilbake il Norge. Vi er født inn i et liv så fullt av muligheter de fleste her bare kan drømme om. Kanskje ikke det, engang.


Friday, 12 June 2009

Møtereferat...

Mandag 8. juni var tida inne for å møte kommunens arbeidere under skyggetreet, utenfor det kondemnerte kommunehuset… Nøyaktig (!) klokka 10, som mange liker å si her, skulle vi endelig treffe disse menneskene som administrerer Katwe, men som vi vet lite om. Jeg kom noen minutter seint, fordi jeg holdt på å tråkke på en grønn slange på veien (og hvis jeg forsto den gamle mannen som kom bak meg rett, var den ikke giftig).


Det var ikke egentlig noen grunn til å unnskylde meg da jeg ankom møtet, for de fleste var ikke på plass og klare før klokka 12. I løpet av de to timene jeg satt og tørrpratet med hyggelige afrikanere, kom en dame bortom med beskjed om at i dag hadde ingen lærere møtt opp på en av barneskolene. Lærerne på noen av skolene pleier riktig nok komme noen timer for seint på mandager, men dette syntes å bli for drøyt.

Så var vi klare for møte. 12 av 30 hadde møtt opp – noe som ble karakterisert som veldig bra, siden den påfølgende tirsdag er nasjonal fridag i Uganda. (De er skikkelig gode på inneklemte dager her. Møtet vårt var først satt til torsdag uka før, men onsdag den uka var fridag, så da tok nesten hele kommunegjengen tidlig helg.) Det ble et bra møte, selv om vi startet opp med et litt ømtåelig tema; Hva er grunnen til at taket på kommunehuset ikke har blitt fikset? Bølgeblikket blåste av i påska, for over 8 uker siden. Vi har vært like imponert hver gang vi passerer åstedet; Hvor ineffektiv går det virkelig an å være? Var ikke huset i dårlig forfatning før, så er det i alle fall det nå - etter å ha inntatt en sesong med regntid. Ut fra svaret vi fikk, konkluderer jeg med at problemet er enda mer imponerende enn tiltaksløshet. Politikerne har nemlig bestemt at 9 mill ush (30 000 nkr) er for mye å reparere for, så det er bedre å bygge et nytt hus som er kalkulert til rundt 400 mill ush (1,6 mill nkr) – noe som ikke ligger i budsjettet. HALLO! En trenger ikke være rakettforsker, som Øystein sier, for å skjønne at her ligger det store samarbeidsproblemer og mye grums bak…


Jeg vet ikke så mye om kommunepolitikk og styring, men jeg må si dette er interessant. Problemet i Katwe er at folkevalgte og kommuneansatte ikke er enige om hvem som skal bruse med hvilke fjær på hvilke steder. Ofte bunner uenighetene kun i personlige interesser, og sett i større målestokk er dette en av de tingene som forhindrer utvikling i Uganda.


Det viser seg stadig at det er minst to sider av en sak, og derfor er det interessant å komme så nær opp til de fleste av dem som mulig. Katwe er for eksempel nedbæsja. Mer enn en gang har jeg tråkket i store, saftige ruker nede i byen for deretter å forbanne den som ikke tar ansvar for å stoppe det ulovlige kuholdet. Nå satt vi ansikt til ansikt med helseinspektøren, og konfronterte han med problemet. Kanskje dette var personen som kan rydde opp? Jo da, det er han nok. Men så viser det seg at sjefen for lov og orden, som sitter i samme møte, eier en hel gjeng med kuer som nettopp bor nede i byen. Til tross for at det er ulovlig å ha dyr der. Hm… Mr Lov og orden mente kommunen måtte ta ansvar for å gi ham et annet sted å ha dyra, hvis de skulle ut av byen. Her tror jeg vi ser et annet afrikaproblem i hvitøyet; litt for mange folk tar ikke ansvar selv, men synes andre skal ordne opp for dem.


Jeg merker at jeg står i fare for å oppfattes som temmelig negativ, så jeg stopper møtereferatet her. Men jeg er egentlig ikke negativ, bare litt oppgitt og med ganske mye forståelse for at ting går som det går. Og det skal sies at både kommunens treller og politikerne har vært veldig positive til å samarbeide om barnehjemsprosjektet. Tanken har jo slått oss, at kanskje hadde vi ikke vært så ivrige i tjenesten selv, hvis lønna var for lav til leve av, arbeidsplassen din hadde regna ned fordi den ikke har tak, du blir truet med overflytting hvis du har upopulære meninger, rådmannen og ordføreren var mer opptatt av å sverte hverandre enn samarbeid til alles beste, og på toppen av dette vet at byråkratiet setter en stopper for de fleste initiativ? Problemene i Uganda er komplekse, kanskje hadde vi endt opp med å resignere under et skyggetre selv, etter noen år.


Apropos byråkratiet; onsdag var vi på ”kontor til kontor-runde” for å få registrert barnehjemstiltaket vårt. Vi hadde med oss Jennifer, som kan slike prosedyrer ut og inn og har kontakter oppover i systemene. Kort forklart: Ugandisk byråkrati handler om folk som gjerne gjør ting så komplisert som mulig for å virke viktige, og om relasjoner og kontakter for å kunne ta de snarveiene som er mulig. Vi gikk fra 6 måneders registreringstid til to uker, på 4 kontorbesøk.

Sunday, 31 May 2009

Store mager og sultne øyne

I Katwe lever mange av de 7200 innbyggerne langt under fattigdomsgrensa på 7 kroner dagen. 330 barn er foreldreløse og/eller svært sårbare. Etter over åtte måneder i Uganda sitter vi igjen med minner og møter vi aldri kan glemme.


Her om dagen besøkte vi ei lita jente som lever sammen med tre søsken og en syk bestemor i et lite jordhus med to rom. Nattas regn hadde gjort alle romma våte. 3. klassingen var aleine i hytta, det var lunsjtid, men ikke noe mat. Med tårer i øynene snudde vi ryggen til det lille, uttrykksløse ansiktet og sørget for at noen ga henne mat og litt penger til husholdningen. Prinsipp nummer en, ikke gi penger til enkeltpersoner, sto plutselig for oss som umenneskelig…


Noen møter er uendelig triste. Enkelte i Katwe har en hverdag som er vanskelig å forestille seg, og vi jobber nå sammen med flere ressurspersoner for å hjelpe dem som er vanskeligst stilt. Det har aldri blitt kartlagt hvor mange foreldreløse og sårbare barn som lever her. Det er nå gjennomført en grundig rapport der familier og barn som virkelig sliter er synliggjort, og det er ikke hyggelig lesning. Mål nummer en med rapporten var å sette problemet på dagsordenen, for slik å ansvarliggjøre politikere og kommunen. Mål nummer to er å bygge opp et barnehjem i nær framtid.


29. mai hadde vi et åpent informasjonsmøte om barnehjemsplanene, og over 100 interesserte og berørte dukket opp. Grundig forarbeid av en lokal kvinnegruppe gjorde barnehjemsmøtet vellykket, og vi er nå i dialog med kommunen om egen tomt til prosjektet. Hele veien er det lokale som har ledet an, tatt initiativ og ansvar. Vi krysser fingrene for et fruktbart og bærekraftig hjem for seks trengende barn i Katwe. Visjonen er å bygge opp et sted med kompetanse, bibliotek og permakulturhage. Og kanskje et rom til å huse nordmenn på besøk?



De siste ukene er det forøvrig flere som har spist selvdyrkede grønnsaker i Katwe. Vi deler ut frø til de som har laget husdyr -og flodhestsikre gjerder, og selv skeptikerne stikker nå spaden i jorda. Det ser ut som permakulturprosjektet begynner å slå rot - matnyttig kulturutveksling, synes vi!


Jeg jobber som lærer på ungdomskolen for tida, og trives veldig godt der. Miljøet og mentaliteten blant lærerne her virker oppløftende i forhold til situasjonen på barneskolene. Øystein konsentrerer seg nå om å få barnehjemmet i gang. Viktor, Torje og Frikk koser seg med kyllinger, kattunger og norske skolebøker…


Hvis du er interessert i å vite mer om barnehjemsplanene, kan du sende en e-post til oe-lars3@online.no .

Hilsen fra Viktor, Torje, Frikk, Øystein og Monica

Tuesday, 26 May 2009

Feeerieland

Skoleåret i Uganda starter i februar. Året er delt inn i 3 terminer og hver termin varer litt under tre måneder. Nå har akkurat mai spist en feriemåned, og vi har hatt noen fine uker. To av disse ukene brukte vi til å loffe rundt i Uganda, snakke til seine natta med Henrik og Anja som er FK-deltakere nær hovedstaden, hente familie som kom på besøk, feire 17. mai på ambassaden og vise frem Katwe til to andre norske som jobber i Uganda. For Viktor, Torje og Frikk var nok pusungene til rottefangeren vår det største som skjedde.



Verdens lengste elv, Nilen, starter i Jinja. Det var flott å padle på Nilens kilde!


17. mai i Kampala var FEST. Nummer en best for de ca 100 nordmenn som deltok var nok GILDE WIENERPØLSER. Korpsmusikk, tog, tautrekking, sekkeløp, laks og is var også stor stas :-)
.

Vi var veldig, veldig glade for familiebesøk fra Norge. Det er så mye spennende og eksotisk å vise frem i Uganda og Katwe. Tror alle hadde noen intense, men fine dager.

Sunday, 24 May 2009

Verden blir aldri helt den samme














Har du lyst til å være neste fredskorpsdeltaker i Katwe? Søknadsfrist 2. juni, se Re kommunes hjemmeside for stillingsbeskrivelse :-)

Tuesday, 19 May 2009

Hull i taket og fotspor på veggen



I 2009 er det ingen rebeller og ingen Idi Amin som truer Uganda. Dette vakre og frodige landet er et trygt reisemål for alle som vil oppleve Afrika. Folk er hjelpsomme, blide og vennlige, og av og til skruppelløse – men den typen finner man vel overalt?

Mandag forrige uke kom vi hjem fra en ganske kort sykkeltur, og oppdaget at vi hadde hatt den sistnevnte kategorien som gjest. Med andre ord innbrudd. Dagene som fulgte kan best karakteriseres som absurd og tragisk-komisk krim...


Da mørket kom sigende mandag kveld var det ikke mindre enn 5 mulige gjerningsmenn samlet på plenen vår, og politimannen som dukket opp, ville ha med hele gjengen til arresten. Fengsel i Uganda er ikke hyggelig tidsfordriv, og blant de mistenkte var fire vi kjenner godt. Folk anklaget hverandre og de verste konspirasjonsteorier prøvde å snike seg inn i scenarioet. Nyanser er ikke alle uganderes sterke side, ting er ofte enten godt eller dårlig, du er snill eller slem. Ferdig med det. Det er ikke all verden som skal til for å kalle hverandre fiender, og det var akkurat frykten for å oppleve en slik situasjon som gjorde at vi ikke meldte fra forrige innbrudd i januar, bare fiksa oss nye hengelåser. Hva hvis de bura inne den høygravide hushjelpa vår, som tross alt var her mye aleine på den tida..? Politimannen tok til slutt bare med seg en person, og vi var fornøyd med det.


Tirsdag kom ordføreren og landsbysjefer og jeg vet ikke hva innom for å beklage, og Øystein viste dem tyvens løype fra garasjen og inn i huset, og hullet i soveromstaket. På formiddagen ble en til av mandagens kandidater buret inne, da vitner mente å ha sett personen utenfor huset vårt på et lite heldig tidspunkt. Vi stusset, men det er jo aldri godt å vite?


Bilde: Tyven klatra gjennom et hull i veggen inne i garasjen og krøp på loftet over til huset og så sparket vedkommende ut en takplate og hoppet ned. Vi har utrolig tøffe merker på veggen !



Onsdag kom en fingeravtrykk”ekspert” fra Kasese for etterforskning. Med tape. Jeg ble litt skeptisk da Øystein måtte forklare at det var fotavtrykk vi sto å så på. Eh… Vet ikke helt hvor bra avmerker han fikk, men vi lever i håpet – og det må vi antagelig gjøre en stund? På ettermiddagen skulle fingermannen hjem, og lurte på hvordan det skulle gå til. Vi ble ganske paffe da både han og det lokale politiet mente vi skulle bistå transport. Heia Uganda!


Torsdag måtte vi kjøre de to som fortsatt var mistenkte, bundet sammen med tau, til Kasese(1.5 timers tur). Det var vi lite komfortable med, men siden vi jo hadde planlagt tur til Kasese denne morgenen for å handle proviant, satte vi oss ikke helt på bakbeina. Tre gutter bakerst, to mistenkte, en politimann og et maskingevær på neste rad, og Larsen og meg foran. Det regna fryktelig, og på grunn av veiarbeid var veien usedvanlig sørpete og fæl. De hadde ikke diesel på de vanlige 1,5ltr flaskene nede i byen og drivstofflampa lyste. Vi kjøpte chapati og vann til fangene og kjørte ut i nasjonalparken med en dårlig følelse i magen. Larsen hadde dundrende hodepine og jeg følte meg litt skjelven på gasspedalen. Det manglet liksom bare at vi kjørte rett inn i en flokk elefanter. God start på dagen.


Da vi endelig ankom Kasese, forklarte våre mistenkte passasjerer veien til politistasjonen. Hele den absurde situasjonen kuliminerte med at Øystein fikk klokka og mobilen til den ene, fordi han ikke stolte på politiet…


I alle fall en av de arresterte er ganske sikkert uskyldige, og Ugandisk fengsel er som nevnt ikke ferie. Vi sto og diskuterte med noen velvokste politimenn om hvor lenge det var nødvendig å holde de potensielle innbruddstyvene i varetekt, da vi plutselig hørte skudd fra politibakgården. De barka politimennene heiv seg rundt midt i samtalen vår, for å sjekke hva det var. Hjelp, tenkte vi og fikk ungene inn i bilen.


Lovens lange armer kom leende tilbake etter kort tid, og forklarte at det bare var noen betjenter som brant søppel. De hadde ikke sjekket godt nok hva de brente, hadde fått slengt på noen kuler. Men det var ikke så farlig, for det var ingen i bakgården nå… Hallo, stasjonen er midt inne i byen!


Mye venting og en politiforklaringer senere, fant vi maskingevær-vakta klar til å hoppe inn i bilen vår da vi endelig kunne dra fra politistasjonen. Han så helt hjelpesløs ut da vi forklare at vi ikke skulle tilbake til Katwe med det samme, og ikke kunne ta han med. Herregud for et system. Øystein måtte ringe ordføreren og høre om det virkelig var vi som var ansvarlig for fyren. Så dro vi uten eskorte denne gangen. Vi handlet litt og kom oss omsider hjem. Dagens lyspunkt, bokstavelig talt, var at der var strømmen tilbake i huset.


Fredag hadde vi enda flere venner og artige delegasjoner innom for å vise medfølelse, beklage eller etterforske. Hadde jeg turt skulle jeg tatt bilde - dere ville ledd godt av noen av opptogene!


Lørdag ble de mistenkte sluppet ut av varetekten og sendt tilbake til Katwe. Natta hos Kasesepolitiet hadde satt sine spor, og han som var eier av klokka og mobilen satt utenfor hos oss og gråt sine bitre tårer. Medfanger hadde jult han opp fordi han ikke hadde hatt penger å gi dem, og tilbake i lille Katwe er det mange rykter å forholde seg til. Vi bare rister på hodet og konstaterer at sladder og de berømte ti fjærene er et allmenngyldig menneskelig trekk.


En nabo som var innom søndag, foreslo piggtråd og strømledning der tyven har krabbet inn i huset. Han mente at dør kjeltringen, så er det ikke vårt problem, han hadde da ikke noe der å gjøre. Det er snakk om beskytte seg selv og familien sin, slik fungerer det her i Afrika. Ok… Vi får se hva det blir til, men tror ikke vi er så sugne på død tyv på samvittigheten. Dessuten føler vi oss jo egentlig trygge i Katwe. Det er tross alt mange år siden noe virkelig alvorlig skjedde her.


Monica

Tuesday, 5 May 2009

Dødsangst

21.april skulle Liverpool spille mot Arsenal.

Vi måtte jo se den kampen så vi spurte noen gutter om de ville være med til Hippo Hill for å se på. Det ville de jo selvfølgelig. Vi kom til Hippo Hill, vi så nesten hele 1.omgang, men så gikk strømmen. Og sol-panelet var ikke ladet opp pga rein.


Så vi dro til by’n. der var det jo strøm. Tok oss inn i ei fotballbule, hehe. Der rakk vi å se ca. 35 min ut i 2.omgang før det begynte å blinke fra strømledningene! Vi løp ut, vi satt heldigvis helt inntil døra så vi kom oss ut uten store skader. De som satt innerst i salen måtte sloss for å komme ut! En av de guttene som satt på med oss måtte klatre over folk og hoppe ut av døra for å komme seg ut. Rett etter at vi hadde kommet oss ut falt en av strømkablene ned! Vi løp ned i en bakgård sammen med noen andre, men de fleste løp under strømledningene og ned til en liten krater-sjø noen hundre meter unna. Mange var helt i sjokk, noen falt når de prøvde å komme seg ut og ble tråkket ned. Senest i 2002 var det rebellbesøk i Katwe, de fleste husker det godt. Skyting og drap, mange trodde at de var tilbake.


Det var jo selvfølgelig veldig ekkelt å oppleve dette, men ingen døde og når vi snakket om det etterpå lo vi godt… En ting som var litt morsomt var: En av guttene som satt på med oss mista den ene skoa si når han hoppa ut av døra, men heldigvis var det mange som hadde mista skoa så han bare fant et helt nytt par på bakken.


Noen var nok ikke så lykkelige. Ei dame begynte å sippe pga hun hadde mistet 2000shs. Ca 4 NOK. Det var nok flere, og det lå mange mobiler på bakken. Bare å plukke! (Gjorde ikke det da)


Grunnen til at strømledningene falt ned var at noen hadde tjuvkoblet seg inn på strømledningene ulovlig…


Vi overlevde akkurat.




Slik kobler man seg på strømnettet i Katwe. Kanskje ikke helt etter norsk standar..?





Viktor

Tuesday, 28 April 2009

Barnehjem i Katwe – et vennskapsprosjekt

Veldig mye bistand gis til utviklingsland, og mange mennesker i utviklede land ønsker å gi litt av sin overflod. Kanskje på grunn av dårlig samvittighet, sterkt utviklet empati eller fordi de ikke klarte å si nei til telefonselgeren. I følge min kilde oppover i systemet her nede, går en god slump av de innsamlede beløpene til de som er satt til å administrere. Satt på spissen er holdningene litt sånn at mzungupenger[1] vokser på trær, og at bistandskroner er midler vi givere ikke har noe annet sted å gjøre av.


Giver og offer

Overflod er relativt, men for mennesker som lever for under 7 kroner dagen er vestlig standard pr definisjon overflod. Hvit hud er penger, og for de som får tilgang er det greit å forsyne seg litt eller mye av overfloden – på bekostning av andre hjelpetrengende afrikanere. Mange ugandere jeg har snakket med mener at det ikke er mye penger, men tro på egen evne til å finne løsninger, som er veien videre. Varige, bærekraftige løsninger. De sier alle sammen at det store problemet er mangel på samarbeid, kreativitet og innovasjon. Korrupsjon mangler det derimot ikke på, den praksisen gjennomsyrer og lammer Uganda både på lokalt og nasjonalt nivå. Lammelse kan også oppstå når man stadig bli satt i offerrollen, tiltakslysten blomstrer ikke når en anses å være den som trenger hjelp av andre.

Fredskorpset er en del av norsk bistand. Utvekslingsprosjektet mellom Re og Katwe er betalt av den norske stat, og noen av målsetningene er

  • Økt toleranse, motarbeide rasisme, økt forståelse og respekt for hverandres kulturer
  • Styrke vennskapslinken mellom Re og Katwe


Vi er stolte av å være en del av dette programmet, og tror det er klokt av den norske stat å bruke penger på grasrotplan. De første månedene var det av og til vanskelig å være oss i Katwe. Ikke fordi alt var enda mer annerledes enn vi kunne forestille oss, for det var det, og det var mest spennende. Det var utfordrende og litt vanskelig fordi vi ikke viste helt hva vi skulle gjøre, hvor vi skulle begynne og om det i det hele tatt kom til å bli noe å avslutte?


7 måneder senere er ting fortsatt utfordrende, men plutselig går vi rundt blant jordhytter for å besøke venner. Vi samarbeider med kunnskapsrike afrikanere med mange menneskelige ressurser, mens ungene leker afrikansk ”boksen går” med andre unger ute i nasjonalparken(!). Ting har mange ganger føltes trått, men tilbakeblikk viser oss at under oppholdet vårt har de gode tingene vokst ut fra møter med folk. I takt med etablerte relasjoner har ideer poppet opp, og når tankespinn har blitt satt ut i livet skyldes det samarbeid og delt initiativ. Alt fra saltutvinningsforsøk, plastikkgjenbruk, brødbaking, treplanting og barnehjem. Vi kommer aldri til å glemme hagen i Kakoni, sier folk. Jeg håper det er fordi hager fortsetter å dukke opp rundt jordhytter og murhus, ikke fordi noen hvite kom å gjorde et stunt en gang.


Barnehjem

Det vanskeligste i Katwe er å se barn som ikke får den omsorgen de har rett til. Møkkete og sultne står de og henger på vinduene våre, og fillete klær har fått en ny betydning dette året. En god del går ikke på skolen, og mange har opplevd mye vondt. Jeg prøver ikke å tegne skrekkbilder ala fadderaksjoner på TV, bare fortelle at noen trenger faktisk hjelp, og vi har tenkt å være med å gi det i form av et barnehjem.

Hjemmet blir en familie bestående av 6 barn og en husmor, og det skal gjøres ettersyn og kontroll både av hjem og økonomi. Lokale personer har gått rundt med skjemaer for å kartlegge foreldreløse og sårbare barn i Katwe, det er gjort en frivillig kjempejobb her. Skjemaene er forøvrig nitrist lesing. Det er fryktelig mange barn som er foreldreløse på grunn av AIDS, og den eneste trøsten er egentlig at Katwe er et av de verst rammede stedene i Uganda. Undersøkelsen viser også at behovet for informasjon og oppfølging i hjemmene er påtrengt, også der hvor barna ikke nødvendigvis går innunder definisjonen sårbare.


Gjennom kartleggingen har barnehjemsprosjektet blitt kjent, og lokale folk sier de er villige til å bidra – noen med penger, noen med arbeid eller andre ting. Det neste som skal skje er et folkemøte der innbyggerne i Katwe kan komme med innspill og spørsmål. Visjonen er at barnehjemmet kan bli et ressurssenter som knytter til seg personer som kan drive sosialt arbeid i Katwe, og at lokalbefolkningen selv har et eierforhold til det. Kanskje kan vi sammen lage en liten oase, der nytenkning, permakultur og god barndom og hva vet jeg, kan blomstre?


Afrikanere kan og vil. Dessverre er det et deprimerende faktum at korrupsjon og mangel på samfunnsansvar blant folk i posisjoner gjør utvikling vanskelig. Vi kommer derfor til å til å ha overordnet ansvar for barnehjemsdriften, gjennom en stiftelse, og jevnlig rapportering og kommunikasjon til Norge er veldig viktig. Vi håper jo også at internettforbindelse og hjemmeside vil gjøre det enkelt for folk å holde kontakt med barnehjemmet og mennesker som er tilknyttet dette.


Hvis du vil være med å støtte prosjektet, kan du melde interesse til Monica og Øystein på e-post: oe-lars3@online.no Vi er også takknemlige for alle innspill!


Det er allerede flere som er interessert i barnehjemsplanene, og vi håper vi blir mange flere. I pengestøtte vil det maks dreie seg om 200,- i måneden - eller kanskje du kan støtte på andre måter? Vi håper drivkraften for å bli med ikke er dårlig samvittighet, men heller et ønske om å bli bedre kjent med ugandisk kultur og å hjelpe venner i Katwe i deres arbeid for et bedre samfunn.


[1] Mzungu er hvit mennesker

Thursday, 23 April 2009

Kveldstund er gull i grunn


Livet går opp og ned, også i Afrika. Sykkelturen hjem fra et lite batikk-kurs med kyaginia kvinnegruppe i går var et opp-øyeblikk. Det er de s ting som teller i lengden!



Barn på vei hjem møter meg smilende med et ”Monica”. Jeg sender ”Osibire ota”, ”orare korongi” ( noe sånt som ”har du det fint i kveld” og ”god kveld”) til høyre og venstre, til damer med baljer på hodet og menn med fisk på sykkelen. Temperaturen synker til mild bris og kveld, og sola lager lange skygger. Det lukter opptenning av kullovner og ildsteder, noen kjøper fisk, mais og stekt cassava til kveldsmat. Hønene kakler, unger leker, hunder bjeffer, voksne prater. Sykkelhjula knitrer mot sand og grus, og en og annen bil begraver meg i støv. Himmelen er et scenario av skyer, farger og former. Akkurat i det jeg svinger inn til huset forvinner sola, det er kveld i Katwe og hippoer og andre ville dyr overtar snart byen. Jeg er ikke er medlem av statskirka, så stille takker jeg Ole Jan og Unni i Re kommune som ga oss denne jobben.

Wednesday, 15 April 2009

Hæ, vår..?

Fuglekvitter, bare veier, hvitveisjakt blant rå jord og gammelt løv i solhellinga, lukt av våt snø og sommer… Våren er en fantastisk tid i nord. For noen uker siden kom en gjeng fra Re kommune innom, og vi syntes nok de var litt heldige som skulle hjem til påske, ja.

Her i Uganda er det regntid i april, og i mai starter tørketida igjen. Forskjellen på årstidene er hovedsakelig grønt gras og tørt gras. Under ekvator er det kun to årstider, og sola står opp 6.30 og går ned 19.00 hele året. Året er ganske likt, og tempoet blant folk er også ganske jevnt. Det er ikke så mye jobbmodus og feriemodus i Katwe. Men vi er så privilegerte at vi kan dra på turer og ferier for å utforske Uganda, og det har vi gjort i påsken.

Skjærtorsdag dro vi nordover sammen med onkel Stian og Siv, som har vært på besøk noen dager. Samme morgen klekket det første hønemoregget og en utrolig søt kyllingdott kom ut. Noen minutter senere kom det et lite søsken, og lykken var stor. Ikke mindre var sorgen da vi forlot hønemor med sine 2 kyllinger og 5 uklekte egg. Som Frikk sa: ”Hvorfor skal vi alltid dra til Kampala hver gang vi får kyllinger!”


Påskeferien ble fin, den. En deilig avveksling fra vår annerledeshverdag i Katwe. Vi har til og med vært på turistshopping på markeder i Kampala! Moro var det også å besøke våre fredskorpsvenner som jobber i Kampala, og bli litt kjent med deres liv i hovedstaden. Det er milevis fra vårt, også i overført betydning, og det var nesten så vi fikk kultursjokk etter 6 måneder i det noe desentraliserte Katwe… Norsk P1 på radio, Selskapsreisen på projektor i stua til Henrik og Anja, shopping og matbutikker med et utvalg ganske likt Meny på Revetal... Pølser og grovt brød, halleluja.


Litt trist var det jo å sette av onkel og Siv ved flyplassen i Entebbe, men nå kan vi glede oss over at vi har flere å dele afrikalivet vårt med når vi kommer hjem i slutten av juli.

Borte bra, og foreløpig er det Katwe som er hjemme best. Store og små var veldig glade for å komme tilbake etter en lang kjøretur i et land som ligger som nummer to (av alle land i verden) på statistikken over trafikkulykker. Påskekyllingene hadde blitt 5, men en rakk vi aldri å bli kjent med. Den døde i en fallulykke, og har nå fått en fin grav. Hønemor så visstnok skikkelig trist ut da Frikk viste henne graven med kors og blomster. Hagen var litt redusert etter vårt fravær, men pus kom mjauende inn døra, og da ble vi gladeJ

Monica