Tuesday, 27 January 2009

Rottejakt og andre utfordringer

For noen uker siden fikk vi oss en skikkelig grufull kaffen- i – halsen- overraskelse. En del av bønnene og jordnøttene var beitet ned i hagen vår! Neste dag var enda mer spist. Fortvilet søkte vi råd rundt oss, og prøvde å holde motet oppe med å tenke at det er jo disse erfaringene som gir oss kunnskap om grønnsaksdyrking i Katwe… Noen mente det var gresshoppeliknende dyr som var snylterne, og botemidlet skulle være kutiss blandet med aske og litt vann. Vi skaffet ingrediensene og hele hagen stinket urin i dagevis, uten at det forhindret at plantene ble snauspist. Da fortalte naboen vår Wilson, at dette var rotteverk. Han hadde sett mange svarte dotter rundt gjerdet, og var sikker i sin sak. Grufullt. Her har vi gjerdet inn og ut mot flodhest, kuer og geiter – så er det ikke et elefantbes;k, men rotter som saboterer. Det er jo faktisk enda flere rotter enn geiter og kuer i Katwe, de er overalt, og de liker tydeligvis kålspirer, bønnestengler og jordnøttblader! Tragisk.

Litt mot våre prinsipper gikk vi til innkjøp av gift og fiskeslo, som førstehjelp. (Planen videre er å anskaffe en katt, som Wilson har sakt han kan overta når vi drar til Norge i slutten av juli.) Med litt forbedring av gjerdet og ved hjelp av giftraidet har hagen vokst videre. Og som det vokser. 15. desember putta vi bønner i jorda, og nå har vi bønnebelger i hagen – klare for innhøsting ganske snart. I tillegg til jordnøtter, kål og bønner har vi vannmelon, gresskar, mais, do-do, bomull, løk, squash, avokado, poteter og hvitløk. Viktor og andre gutter fortsetter å jakte på rotter med pinner, stein og panga mens Frikk gråter for de døde skrottene… Snyltedyra er fortsatt et problem, oppdaget nettopp at all maisen er borte.


Dåp, bryllup og begravelse er obligatoriske seremonier når en bor i en annen verdensdel, mener mor i huset. Lørdag 17. jan fylte vi bilen, vi var bare to for mye, og dro til bryllup. Stemningen var fra tidlig morgen ganske dårlig, da flertallet i familien ikke ville dra. De demokratiske spillereglene ble surt etterspurt. Bedre ble det ikke av at vi, som (igjen i følge husmoren) burde gå foran som gode eksempler, overraskende nok ikke klarte å komme til avtalt tid til dit vi skulle plukke opp passasjerer. Jeg var veldig stresset og irritert fordi vi ikke holdt tida, resten av familien var amper fordi vi tilslutt i det hele tatt kom oss av gårde… Første stopp var nede i byen her, hvor sydama skulle ha klart skjørt og overdel til meg. Skjørtet var fint, toppen for stor, men bryllupsstasen var grei nok, den. Vi ventet litt på en annen bil, og så bar det i vei ut i nasjonalparken.

Etter en time tok vi av fra hovedveien ved en liten by. Her viste det seg at noen av passasjerene våre ikke hadde kjøpt bryllupsgavene enda. Etter en time med varm venting i bil, dro vi videre. Utrolig. Jeg var ikke helt frisk, Frikk måtte bæsje og Viktor ville tisse – ingenting var noe å få gjort noe med.

Veien videre var grufull, og vi burde jo tatt signalet da det datt ut en skrue i bilvinduet; Snu før det er for sent! Frampek heter det vel i bøker. Etter mange seige og humpete kilometer smalt det, selvfølgelig. Girkassa røyk, og resten av dagen ble tilbrakt i en støvete veikant mens bilen ble plukket fra hverandre på åstedet. Du kan jo tenke deg hvor høyt i kurs hos familien Ormestad Larsen den sto, som hadde trumfet igjennom turen…

Så satt vi der i rød sand i tørt vær langs en liten vei med store forbipasserende lastebiler. Fem stivpyntede bryllupsdamer i gull og glitter, to dresskledde i hvite skjorter og tre gutter i finklær. Og en liten baby. Etter 5 timer så det ut som vi kom fra en arbeidsøkt på jordet hele gjengen, dagen hadde satt sine spor, for å si det mildt. De siste åtte kilometerne til bryllupsplassen ble tilslutt tilbakelagt i en 5 seters personbil. Tre voksne, en baby og Torje satt foran, og folk glodde!!! Det er helt vanlig å stappe bilen full, men det er nok ikke like ofte å se en hvit 9-åring inneklemt slik blant afrikanere, langt inne på en grusomvei nesten på grensa til Rwanda… I baksetet satt vi andre og lo. Øystein og Margaret ble igjen ved bilen, førstnevnte lo ikke i det hele tatt denne dagen tror jeg.

Bryllupet var stort og flott, med ubeskrivelige mengder mat. For oss ble det kort observasjon av noe som fortonet seg veldig annerledes fra et velorganisert og oversiktelig norsk bryllup. Vi så, spiste og dro tilbake i løpet av en time, for nå begynte det å bli mørkt, og da er det ikke bra å kjøre langs veiene i Uganda. Klokka 20.00 møtte vi Øystein og Margaret på en ukjent plass et sted sør i Uganda (etter å ha brukt 30 min ekstra på kjøre feil vei fra festen…). Bilen var reparert og natta var blitt svart. Med hjertet i halsen startet vi på hjemturen langs grusomveien. To og en halv time senere var vi trygt hjemme, og heiv oss på doskåla for første gang siden morgenen. Guttene påstår at fra nå av er ”bryllup” et skjellsord hos familien Ormestad Larsen.

Denne gangen hadde jeg egentlig tenkt at det var Larsens tur til å skrive et innlegg. Han har mer enn nok å skrive om, blant annet en uforglemmelig befaring av vannverket og pumpestasjon, dype dukk i den hvite elefants myteomspunnede endelik og kanskje en foreløpig rapport fra sine Tore på Sporet-takter. (Larsen er nemlig i full gang med å finne gravøren til Katwes mulattmann, Rolf. Jeg tror han ruller opp en fryktelig trist historie, men den får dere sikkert senere.) Mye tyder på at folk må vente litt til på den store hvite mannens afrikaversjoner, kanskje neste gang?

Saturday, 10 January 2009

Et helt sant eventyr

I desember hadde vi besøk av to venner som også jobber for Fredskorpset i Uganda. Forskjellen er at de bor i Kampala, hovedstaden. Hvis du vil lese hva de skriver etter besøket hos oss kan du følge denne linken: http://henrikoganjaiuganda.blogspot.com
Vi har veldig begrenset nett-tilgang her i "ødemarka", så det er stort sett utopi å laste opp bilder. I mer urbane strøk går visst dette greit; Henrik og Anja har også bilder fra Uganda, inkludert Katwe-besøket.

Friday, 2 January 2009

Boller i ovnen

I romjula fikk vi tak i GJÆR. Sammen med hvete og havregryn, som heller ikke er daglig kost i Katwe, ble det hjemmebakt brød på nyttårsaften. Mmmmm. Ikke nok med det; melk, sukker og egg er lokale varer – og vips så lager vi boller også J Faaaantastisk.


Vi har nå vinket hade til bestemor og tanter, og det var jo litt trist. Men nye hoder på besøk førte til flere ideer, så nå er det mer enn boller i ovnen. Det blir spennende å se om jeg klarer å dytte videre vårt gryende syprosjekt. Vi har allerede kjøpt inn en del stoff og overlevert ideer til kjoler, tunika og omslagsskjørt til en sydame i byen. Utgangspunktet er at damene i Katwe har opplagt inntjeningsevne, og at det er bedre og gi en fiskestang enn fisk – i overført betydning. Eller i dette tilfellet: Hjelper vi til med symaskiner og markedsføring i starten, kan damene senere produsere og klare seg selv, til glede for mange familier. Det er bedre å støtte gruppeprosjekter som gagner flere, enn å gi penger til en enkeltperson. Med god kvalitetssikring på produktene og innpass på turistmarkedet kan kanskje dette bli butikk for en hel gjeng med jenter?

Butikk ble det også da guttene på turistkontoret endelig fikk opp skiltet til Katwe Turistkontor ved avkjøringen fra hovedveien. Det ble nesten bilulykke da en forbipasserende leste på skiltet og havnet i feil kjørebane… Bilen rygget, spurte om Katwe og tok av for å få en guidet tur til saltsjøen. Flere biler sakket av og leste, og enda en bil tok av mot Katwe. Sånt blir det penger i kassa av, applaus til Øystein som har pushet og pushet for å få noen til å gjennomføre ”Prosjektet Skilting”.

I hagen vår vokser det med rekordfart, og om noen måneder rister vi antagelig jordnøtter, verdens mest velsmakende proteinkilde, i ovnen. Vi har sluppet noen interesserte innenfor gjerdet, og sammen dyrker vi bønner, tomater og løk – hovedingrediensene i Ugandisk matlaging. I tillegg har vi hittil sådd kålhoder og plantet noen frukttrær. Jeg håper å samarbeide med flere skoler om skolehager, siden de faktisk kun har teoretisk jordbruksundervisning i Katwe. Kunnskap som deles med barn kan igjen bli til glede for resten av samfunnet når de tar med seg hjem det de lærer. Hvis vi klarer å gjerde inn slik at flodhester, kuer og geiter ikke sveiper over grønnsakene, og i tillegg finner gode vanningsløsninger, så snakker vi økt selvforsyning av grønnsaker i gryta! Det er mange som takker oss for initiativet, og alle jeg snakker med er positive til prosjektet så langt.


Her om dagen var jeg på et møte der det ble oppmuntret fra nasjonalt hold til å redusere bestanden av geiter og kuer på steder som Katwe. Grupper kan søke om støtte til demonstrasjonsprosjekter, der bærekraftig husdyrhold er målet. De fleste endte opp med å ville søke om midler til å prøve kylling, broiler - eller andeoppdrett. Går det som dette prosjektet håper, blir det mindre kubæsj i gatene og mye fugl sammen med grønnsakene i fremtida. Fantastisk.


Sånn ellers er livet i Katwe sjeldent kjedelig. I løpet av jula har det vært flere jordskjelv, og ett var så voldsomt at det rystet både oss og huset. Vi har røyket ut en kobra som gjemte seg oppunder husveggen, og vi har hatt flodhest i hagen som ble forfulgt av skrålende barn som slo den på rompa… På kjøkkenet hadde vi besøk av tre rotter en kveld, og svermer med små fluer gjør livet surt enkelte kvelder og dager. Når vi kjører bil møter vi stadig kontrollposter langs veien, og det er alltid spennende om vi klarer å sno oss unna det korrupte veipolitiet. Elefanter i veikanten gir ogsaa smaa adrenalinspark i ny og ne :)


Den mest ubehagelige opplevelsen de siste ukene var da en stor gjeng ganja-tyggende (en type dop) unggutter hang rundt huset vårt. En av disse blotta seg for ungene våre tidligere i desember, og de er også en av grunnene til at Viktor, Torje og Frikk aldri kan gå rundt i Katwe uten at vi er med. Heldigvis sprang hele gjengen da Øystein tok opp telefonen, de trodde han ringte politiet. Rusmisbruk er et problem i samfunnet her, og mange unge ødelegger livet på å dope seg. Det er veldig trist, og det mest triste er at en del ledende personer ikke akkurat fungerer som gode forbilder.


En av de hyggeligste opplevelse derimot (nest etter oppdagelsen av gjær i en butikk i Kasese..?), var den siste kvelden før vårt norgesbesøk reiste tilbake. Margaret og Angela kom på besøk med avskjedsgaver til bestemor og tanter, og vi blei litt rørt. Folk er så gavmilde og vennlige, selv om de har lite.


Godt nytt år :)
Øystein, Viktor, Torje og Frikk hilser .

Monica