Tuesday, 27 January 2009

Rottejakt og andre utfordringer

For noen uker siden fikk vi oss en skikkelig grufull kaffen- i – halsen- overraskelse. En del av bønnene og jordnøttene var beitet ned i hagen vår! Neste dag var enda mer spist. Fortvilet søkte vi råd rundt oss, og prøvde å holde motet oppe med å tenke at det er jo disse erfaringene som gir oss kunnskap om grønnsaksdyrking i Katwe… Noen mente det var gresshoppeliknende dyr som var snylterne, og botemidlet skulle være kutiss blandet med aske og litt vann. Vi skaffet ingrediensene og hele hagen stinket urin i dagevis, uten at det forhindret at plantene ble snauspist. Da fortalte naboen vår Wilson, at dette var rotteverk. Han hadde sett mange svarte dotter rundt gjerdet, og var sikker i sin sak. Grufullt. Her har vi gjerdet inn og ut mot flodhest, kuer og geiter – så er det ikke et elefantbes;k, men rotter som saboterer. Det er jo faktisk enda flere rotter enn geiter og kuer i Katwe, de er overalt, og de liker tydeligvis kålspirer, bønnestengler og jordnøttblader! Tragisk.

Litt mot våre prinsipper gikk vi til innkjøp av gift og fiskeslo, som førstehjelp. (Planen videre er å anskaffe en katt, som Wilson har sakt han kan overta når vi drar til Norge i slutten av juli.) Med litt forbedring av gjerdet og ved hjelp av giftraidet har hagen vokst videre. Og som det vokser. 15. desember putta vi bønner i jorda, og nå har vi bønnebelger i hagen – klare for innhøsting ganske snart. I tillegg til jordnøtter, kål og bønner har vi vannmelon, gresskar, mais, do-do, bomull, løk, squash, avokado, poteter og hvitløk. Viktor og andre gutter fortsetter å jakte på rotter med pinner, stein og panga mens Frikk gråter for de døde skrottene… Snyltedyra er fortsatt et problem, oppdaget nettopp at all maisen er borte.


Dåp, bryllup og begravelse er obligatoriske seremonier når en bor i en annen verdensdel, mener mor i huset. Lørdag 17. jan fylte vi bilen, vi var bare to for mye, og dro til bryllup. Stemningen var fra tidlig morgen ganske dårlig, da flertallet i familien ikke ville dra. De demokratiske spillereglene ble surt etterspurt. Bedre ble det ikke av at vi, som (igjen i følge husmoren) burde gå foran som gode eksempler, overraskende nok ikke klarte å komme til avtalt tid til dit vi skulle plukke opp passasjerer. Jeg var veldig stresset og irritert fordi vi ikke holdt tida, resten av familien var amper fordi vi tilslutt i det hele tatt kom oss av gårde… Første stopp var nede i byen her, hvor sydama skulle ha klart skjørt og overdel til meg. Skjørtet var fint, toppen for stor, men bryllupsstasen var grei nok, den. Vi ventet litt på en annen bil, og så bar det i vei ut i nasjonalparken.

Etter en time tok vi av fra hovedveien ved en liten by. Her viste det seg at noen av passasjerene våre ikke hadde kjøpt bryllupsgavene enda. Etter en time med varm venting i bil, dro vi videre. Utrolig. Jeg var ikke helt frisk, Frikk måtte bæsje og Viktor ville tisse – ingenting var noe å få gjort noe med.

Veien videre var grufull, og vi burde jo tatt signalet da det datt ut en skrue i bilvinduet; Snu før det er for sent! Frampek heter det vel i bøker. Etter mange seige og humpete kilometer smalt det, selvfølgelig. Girkassa røyk, og resten av dagen ble tilbrakt i en støvete veikant mens bilen ble plukket fra hverandre på åstedet. Du kan jo tenke deg hvor høyt i kurs hos familien Ormestad Larsen den sto, som hadde trumfet igjennom turen…

Så satt vi der i rød sand i tørt vær langs en liten vei med store forbipasserende lastebiler. Fem stivpyntede bryllupsdamer i gull og glitter, to dresskledde i hvite skjorter og tre gutter i finklær. Og en liten baby. Etter 5 timer så det ut som vi kom fra en arbeidsøkt på jordet hele gjengen, dagen hadde satt sine spor, for å si det mildt. De siste åtte kilometerne til bryllupsplassen ble tilslutt tilbakelagt i en 5 seters personbil. Tre voksne, en baby og Torje satt foran, og folk glodde!!! Det er helt vanlig å stappe bilen full, men det er nok ikke like ofte å se en hvit 9-åring inneklemt slik blant afrikanere, langt inne på en grusomvei nesten på grensa til Rwanda… I baksetet satt vi andre og lo. Øystein og Margaret ble igjen ved bilen, førstnevnte lo ikke i det hele tatt denne dagen tror jeg.

Bryllupet var stort og flott, med ubeskrivelige mengder mat. For oss ble det kort observasjon av noe som fortonet seg veldig annerledes fra et velorganisert og oversiktelig norsk bryllup. Vi så, spiste og dro tilbake i løpet av en time, for nå begynte det å bli mørkt, og da er det ikke bra å kjøre langs veiene i Uganda. Klokka 20.00 møtte vi Øystein og Margaret på en ukjent plass et sted sør i Uganda (etter å ha brukt 30 min ekstra på kjøre feil vei fra festen…). Bilen var reparert og natta var blitt svart. Med hjertet i halsen startet vi på hjemturen langs grusomveien. To og en halv time senere var vi trygt hjemme, og heiv oss på doskåla for første gang siden morgenen. Guttene påstår at fra nå av er ”bryllup” et skjellsord hos familien Ormestad Larsen.

Denne gangen hadde jeg egentlig tenkt at det var Larsens tur til å skrive et innlegg. Han har mer enn nok å skrive om, blant annet en uforglemmelig befaring av vannverket og pumpestasjon, dype dukk i den hvite elefants myteomspunnede endelik og kanskje en foreløpig rapport fra sine Tore på Sporet-takter. (Larsen er nemlig i full gang med å finne gravøren til Katwes mulattmann, Rolf. Jeg tror han ruller opp en fryktelig trist historie, men den får dere sikkert senere.) Mye tyder på at folk må vente litt til på den store hvite mannens afrikaversjoner, kanskje neste gang?

1 comment:

Henrik og Anja said...

Hei dere!
For en fantstisk historie - der skulle vi gjerne vært fluer på bilvinduet :)
Trist med rottene, de må dere få tatt kverken på. Den lille store åkeren deres er jo helt fantastisk. Vi er sikre på at Frikk er enig i det :)
Bortsett fra ufrivillige bryllupsferder og rottene - står det bra tilø med dere? Takk for sist forresten, var veldig hyggelig å besøke dere igjen. Nå får dere ta en tur til Kisubi og Kampala snart ;)
Hilsen Henrik og Anja