Thursday, 19 February 2009

HØNE I BOKS


Turen til Bwera (egentlige hjemmet til presten)


En (fæl) dag bestemte mamma at vi skulle dra til Bwera med presten og familien hans.
De var; en baby, en jente, to gutter, presten og kona hans. Men da vi dro bort til huset
til presten, og alle hadde gått på unntatt babyen, kom det på to mer enn avtalt! Men presten
bare lo og sa: ``de skal av i Bwera!´´. Og så dro vi. 13 stykker + en sydame fra Town. Ugandere er veldig flinke til å stappe biler fulle, det er 8 seter i bilen vår med forsetet! Etter en stund begynte det å lukte svette! (fæl lukt.) Da var jeg glad vi har air-condition og en boks med parfyme… (som Frikk har klart å ødelegge… Men det går jo greit.)


Etter en stund kom vi til Bwera og parkerte, etter at vi hadde kjørt bitte litt inn. Det samla seg unger som bare det! Først noen småunger, så større unger. Vi hadde stoppa utafor et marked. Jeg og mamma gikk først inn sammen med kona til presten, med noen unger på slep. Da vi kom inn (til et tomt marked), sa kona til presten: ``det er flest selgere på lørdag!´´ Mamma så en liten sjappe som hadde koster. Vi gikk bort og kjøpte to stykker. 600shs ( 2 nkr) per. Så gikk vi ut, og inn i bilen.


Vi dro vi over en møkkete bekk som folk vasket klær i, og laget mursteiner i. Vi dro oppover i Rwenzori Mountains. Etter en stund kom vi til en bratt bakke med dype hull i, da måtte vi gå. Hele den lange veien til huset til presten. Men det var veldig fint der! Etter at vi hadde gått opp bakken og litt lenger møtte vi en muslim som presten sa var broren hans. Men pappa var usikker og spurte om det var sant. Da svarte presten: ``ikke samme far og mor, bare nære venner!´´. Da vi hadde gått litt lenger kom vi til huset til en av mammane til presten. Vi fikk vite at pappa`n til presten hadde 3-4 koner! Med de konene hadde han fått 20-30 barn! Minst 60 barnebarn!!!!! Lite godteri på hver…


Vi gikk videre. Det var planta bananer på begge sidene av veien. Etter litt kom vi endelig fram til prestehuset. Der fikk vi hjemmelagd te, hjemmedyrka G-nøtter, avokado og jackfruit + kjeks. De ville at vi skulle bli til middag. Men vi hadde ikke tid. Så de ga oss en høne isteden og sa vi skulle spise den. Men jeg og Frikk protesterte. Så høna har vi fortsatt (kaklende og levende).


HILSEN TORJE

Wednesday, 11 February 2009

Ikke akkurat Kardemomme by…

Av og til føler vi oss fryktelig blåøyde her nede. Oppvokst i et velferdssamfunn bygd på humanistiske og kristne verdier kjenner vi lite til kampen for å overleve, kampen for å fylle gryta med nok mat til alle mager, angsten for å ikke klare å skrape sammen nok penger til skolegang for barna. Våre norske problemer hører hjemme laangt opp i Maslows behovspyramide, mens naboene våre her i Katwe lever under FNs fattigdomsgrense på 7 kroner døgnet. Det betyr i praksis at mange barn, unge, voksne og gamle ikke får dekt sine absolutt helt grunnleggende behov, og da er det vanskelig å nagle noen for ikke å følge kardemommeloven.


For mange i Katwe betyr en vennskapslink til Re muligheten for sårt trengte penger, og det er veldig vanlig å assosiere hvit hud med kapital. Begge deler stemmer jo, når en ser hvilke forhold folk lever og jobber under i rurale deler av Uganda. For oss har det vært en vanskelig prosess og noen tunge stunder der vi har veid for og imot; skal/ skal ikke hjelpe, greit / ikke greit å støtte, skjule/ ikke skjule våre vestlige vane. Nå er vi relativt fortrolige med vår status som langtidsbesøkende, inneforstått at vi er gjester som forhåpentligvis kan legge igjen andre ting enn penger. Og hvis vi ikke frister skjebnen med diverse eiendeler slengende rundt, kan vi kanskje unngå å gjøre folk til tyver. Fokuset vårt er at våre bidrag bør gagne flest mulig, aldri privatpersoner, og i respekt til folk her bør vi unngå å gjøre dem til handlingslammede mottakere av vestlig bistand. Jo lenger vi er her, jo mer ser vi at vi også har mye å lære av menneskene og samfunnet i utviklingslandet Uganda.


Det er vel akkurat det å lære om og av hverandre som gjør utvekslingen mellom Re og Katwe spennende. Følgende historie sier litt om behovet for økt kunnskap om hverandre;


For en stund siden kom jeg hjem fra Kasese, 11/2 times kjøring unna, med en sandal. Praktisk sett betydde det at jeg satt der med fottøy kun til høyrebeinet – den ene joggeskoen er også borte. Litt krise, og vi heiv oss på tlf for å høre med Kaliba i Kasese om han vennligst kunne dra opp til postkontoret for å se om skoen hadde falt ut av bilen der. Og jo da, det hadde den, men den var ikke der lenger. Noen hadde tatt den med seg på mopped opp i fjellene… Spørsmålstegn. Hva skal noen med EN sko..?! Kaliba dro etter og klarte heldigvis å oppspore den, men jeg tror ikke det var noen enbeint person inne i bildet. .


I forrige uke forsto jeg litt mer om hva den skohistorien handlet om. Jeg møtte en politiker i byen, og han fortalte at før den første utvekslingen mellom Re og Katwe i 2007 (Mari og Catharina), var det ingen i Katwe som ville trodd at noen fra et av verdens rikeste land frivillig ville jobbe og bo sammen med lokalbefolkningen her. Folk så på hvite som veldig annerledes, og han selv kunne ikke en gang drømt om å gå bort å håndhilse på en hvit person. Utvekslingen med Re har ført til at de har blitt stoltere av seg selv. Men han måtte spørre, da: ”Synes de hjemme synd på dere, som er her..?” Teorien min nå, er at sandalen var tenkt som en suvernier. (Det er vel ikke sikkert det gjelder for alt som hittil er tatt uten lov...)


PS. Dere hjemme i Norge trenger ikke synes synd på oss, vi ville ikke byttet Katweturen mot en snørik vinter engang! Jeg tror ungene nesten er enige, nå som vi har fått høne og katt i huset…

Monica