Friday, 27 March 2009

Ord, handling og to planeter



Jeg er lærer, og jobber meg rundt på grunnskolene i Katwe. Hverdagen min er ofte ganske absurd, sammenliknet med skoledagene i Norge. Min erfaring er at ugandiske barn skal produseres, til nød sees, men sjelden høres. Problemadferd løses heller med slag og pisk enn ord. Voksne har rett til å gjøre som de vil, mens barn skal gjøre som de voksne vil.


Jeg har kommet frem til at det beste jeg kan gjøre er å slutte å sammenlikne, siden Uganda og Norge oppleves som pedagogiske, metodiske og utdanningspolitiske motpoler. Noe av det som skjer i Katwe fungerer jo i Katwe, men kunne aldri vært innført i Re…


Katwe er et ruralt område av Uganda hvor få lærere ønsker å jobbe. Det er en vanlig oppfatning at flere lærere og rektorene her er overflyttet av staten som en straff for et eller annet misbilligende forhold. En del yngre lærere starter karrieren sin ved å søke seg til Katwe hvor det alltid er ledige stillinger, for så å snakke seg nærmere hjemstedet eller bedre ansette skoler senere. Konklusjonen etter 6 måneder er at det ikke blir bra skole av slikt…



Vi håper å kunne diskutere overflyttingsproblematikken og andre skoleutfordringer med sjefene i distriktet i løpet av april. Regjeringen har nemlig på dagsordenen at desentraliserte skoler skal styrkes, etter år med stadig dårligere resultater i utkantene. Flere lokale lærere hjem til de fire barneskolene i Katwe, er min parole. Lærere født, oppvokst eller i alle fall bosatt over flere år på stedet, gjør hele forskjellen på de skolene de underviser. (Og ja, de underviser – i motsetning til flertallet i kategorien ukependlere.) Hvor er da logikken når de som søker seg tilbake til Katwe nektes ansettelse?


I februar arrangerte jeg i samarbeid med vennskapslink-koordinator Margareth og skolesjef Tinka en workshop for lærere og andre skolefolk. 75 var invitert, og på agendaen sto læringsmiljø, voksne/lærere som rollemodeller og fysisk avstraffelse. Målet var å diskutere oss fram til noen gode løsninger og en økt bevissthet rundt disse tingene, men tida til løsningsorientert arbeid ble knapp, da enkelte er veldig glade i å si mye for deretter å gjøre lite. Etter å ha jobbet meg rundt på alle grunnskolene i etterkant er det bare en ting å si; det man hører glemmer man, det man ser lærer man, det man gjør husker man. De neste månedene av mitt afrikaopphold skal jeg gjøre, gjøre og gjøre. Ikke mer snakk, neida, nå skal jeg male med elever på matter og skolevegger, bygge hytter av alt skrotet (ødelagte pulter etc) i klasserommene, samle bruskorker til dekorasjon, flette med plastposer, tilpasse opplæringen til 6. klassingen som ikke kan lese eller skrive, mure ovner i skolegården og bake pizza, lage kompost av kubæsj, skulpturer av jord og leire… Ideene og mulighetene er mange, men ord alene er som å skrive i sand. Eller er jeg bare for utålmodig?


Hageprosjektet vårt føles som en liten seier. Hagen vår er ikke den eneste som er /har vært i Katwe, men det er så deilig med fysiske resultater og å se hvordan folk lærer av det de ser. Jeg liker handling bedre enn ord, og nå er 5 prosjekter i gang så langt. To av dem er skolehager, noe jeg gjerne skulle sett flere av også i Norge! Barn trenger praktisk arbeid og kunnskap om kultivering – ved å gjøre og sanse. Det er mye absurd i ugandisk utdanningspolitikk, men det jeg liker veldig godt er at de har et obligatorisk fag som heter jordbruk. Hittil har det vært neglisjert fordi lærerne påstår det er for vanskelig å dyrke i Katwe, nå håper jeg vi lykkes i å forandre den holdningen! Vi setter vår lit til levende gjerder laget av planter og busker som dyr ikke liker.



Det er en fantastisk følelse å grave i jorda sammen med en gjeng afrikanere under steikende sol en helt vanlig dag i mars… I vår egen demonstrasjonshage er tomatene store og kålhodene runde, squash og gresskar blomstrer og nå lurer vi på om det nyeste innslaget, vaniljeplanten, kommer til å slå rot..? Folk sier det regner mer enn vanlig for tida, og det er ikke så bra for saltutvinningen i Lake Katwe. Grønnsakene koser seg derimot, og vi er litt redde for å juble over nedbøren – det er ingen spøk å bli beskyldt for å påkalle regnet.


Ganske ofte føles som om vi har havnet på en annen planet, men like ofte forundres jeg over hvor like vi mennesker er, bak kulturelle forskjeller og ulikt melaninnivå. Det er utrolig hvor hyggelige og interessante folk er, og hvor spennende andre kulturer er, hvis vi bare klarer å være tolerante. Og det betyr jo ikke nødvendigvis at vi skal godta for eksempel pisk og slag, men kanskje heller skille mellom person og handling. Ofte er det alternativer og opplysning det skorter på, ikke god vilje. Andre veien betyr det at når vi nykommere hopper over tirader med høflighetsfraser er det ikke for å være ufine, men fordi nordmenn generelt ikke helt har skjønt hvor viktig det er å SE hverandre.

Monica

1 comment:

Anbjørg said...

Herlig at det vokser ting i hagen:D
Lykke til videre med arbeidet!