Tuesday, 28 April 2009

Barnehjem i Katwe – et vennskapsprosjekt

Veldig mye bistand gis til utviklingsland, og mange mennesker i utviklede land ønsker å gi litt av sin overflod. Kanskje på grunn av dårlig samvittighet, sterkt utviklet empati eller fordi de ikke klarte å si nei til telefonselgeren. I følge min kilde oppover i systemet her nede, går en god slump av de innsamlede beløpene til de som er satt til å administrere. Satt på spissen er holdningene litt sånn at mzungupenger[1] vokser på trær, og at bistandskroner er midler vi givere ikke har noe annet sted å gjøre av.


Giver og offer

Overflod er relativt, men for mennesker som lever for under 7 kroner dagen er vestlig standard pr definisjon overflod. Hvit hud er penger, og for de som får tilgang er det greit å forsyne seg litt eller mye av overfloden – på bekostning av andre hjelpetrengende afrikanere. Mange ugandere jeg har snakket med mener at det ikke er mye penger, men tro på egen evne til å finne løsninger, som er veien videre. Varige, bærekraftige løsninger. De sier alle sammen at det store problemet er mangel på samarbeid, kreativitet og innovasjon. Korrupsjon mangler det derimot ikke på, den praksisen gjennomsyrer og lammer Uganda både på lokalt og nasjonalt nivå. Lammelse kan også oppstå når man stadig bli satt i offerrollen, tiltakslysten blomstrer ikke når en anses å være den som trenger hjelp av andre.

Fredskorpset er en del av norsk bistand. Utvekslingsprosjektet mellom Re og Katwe er betalt av den norske stat, og noen av målsetningene er

  • Økt toleranse, motarbeide rasisme, økt forståelse og respekt for hverandres kulturer
  • Styrke vennskapslinken mellom Re og Katwe


Vi er stolte av å være en del av dette programmet, og tror det er klokt av den norske stat å bruke penger på grasrotplan. De første månedene var det av og til vanskelig å være oss i Katwe. Ikke fordi alt var enda mer annerledes enn vi kunne forestille oss, for det var det, og det var mest spennende. Det var utfordrende og litt vanskelig fordi vi ikke viste helt hva vi skulle gjøre, hvor vi skulle begynne og om det i det hele tatt kom til å bli noe å avslutte?


7 måneder senere er ting fortsatt utfordrende, men plutselig går vi rundt blant jordhytter for å besøke venner. Vi samarbeider med kunnskapsrike afrikanere med mange menneskelige ressurser, mens ungene leker afrikansk ”boksen går” med andre unger ute i nasjonalparken(!). Ting har mange ganger føltes trått, men tilbakeblikk viser oss at under oppholdet vårt har de gode tingene vokst ut fra møter med folk. I takt med etablerte relasjoner har ideer poppet opp, og når tankespinn har blitt satt ut i livet skyldes det samarbeid og delt initiativ. Alt fra saltutvinningsforsøk, plastikkgjenbruk, brødbaking, treplanting og barnehjem. Vi kommer aldri til å glemme hagen i Kakoni, sier folk. Jeg håper det er fordi hager fortsetter å dukke opp rundt jordhytter og murhus, ikke fordi noen hvite kom å gjorde et stunt en gang.


Barnehjem

Det vanskeligste i Katwe er å se barn som ikke får den omsorgen de har rett til. Møkkete og sultne står de og henger på vinduene våre, og fillete klær har fått en ny betydning dette året. En god del går ikke på skolen, og mange har opplevd mye vondt. Jeg prøver ikke å tegne skrekkbilder ala fadderaksjoner på TV, bare fortelle at noen trenger faktisk hjelp, og vi har tenkt å være med å gi det i form av et barnehjem.

Hjemmet blir en familie bestående av 6 barn og en husmor, og det skal gjøres ettersyn og kontroll både av hjem og økonomi. Lokale personer har gått rundt med skjemaer for å kartlegge foreldreløse og sårbare barn i Katwe, det er gjort en frivillig kjempejobb her. Skjemaene er forøvrig nitrist lesing. Det er fryktelig mange barn som er foreldreløse på grunn av AIDS, og den eneste trøsten er egentlig at Katwe er et av de verst rammede stedene i Uganda. Undersøkelsen viser også at behovet for informasjon og oppfølging i hjemmene er påtrengt, også der hvor barna ikke nødvendigvis går innunder definisjonen sårbare.


Gjennom kartleggingen har barnehjemsprosjektet blitt kjent, og lokale folk sier de er villige til å bidra – noen med penger, noen med arbeid eller andre ting. Det neste som skal skje er et folkemøte der innbyggerne i Katwe kan komme med innspill og spørsmål. Visjonen er at barnehjemmet kan bli et ressurssenter som knytter til seg personer som kan drive sosialt arbeid i Katwe, og at lokalbefolkningen selv har et eierforhold til det. Kanskje kan vi sammen lage en liten oase, der nytenkning, permakultur og god barndom og hva vet jeg, kan blomstre?


Afrikanere kan og vil. Dessverre er det et deprimerende faktum at korrupsjon og mangel på samfunnsansvar blant folk i posisjoner gjør utvikling vanskelig. Vi kommer derfor til å til å ha overordnet ansvar for barnehjemsdriften, gjennom en stiftelse, og jevnlig rapportering og kommunikasjon til Norge er veldig viktig. Vi håper jo også at internettforbindelse og hjemmeside vil gjøre det enkelt for folk å holde kontakt med barnehjemmet og mennesker som er tilknyttet dette.


Hvis du vil være med å støtte prosjektet, kan du melde interesse til Monica og Øystein på e-post: oe-lars3@online.no Vi er også takknemlige for alle innspill!


Det er allerede flere som er interessert i barnehjemsplanene, og vi håper vi blir mange flere. I pengestøtte vil det maks dreie seg om 200,- i måneden - eller kanskje du kan støtte på andre måter? Vi håper drivkraften for å bli med ikke er dårlig samvittighet, men heller et ønske om å bli bedre kjent med ugandisk kultur og å hjelpe venner i Katwe i deres arbeid for et bedre samfunn.


[1] Mzungu er hvit mennesker

Thursday, 23 April 2009

Kveldstund er gull i grunn


Livet går opp og ned, også i Afrika. Sykkelturen hjem fra et lite batikk-kurs med kyaginia kvinnegruppe i går var et opp-øyeblikk. Det er de s ting som teller i lengden!



Barn på vei hjem møter meg smilende med et ”Monica”. Jeg sender ”Osibire ota”, ”orare korongi” ( noe sånt som ”har du det fint i kveld” og ”god kveld”) til høyre og venstre, til damer med baljer på hodet og menn med fisk på sykkelen. Temperaturen synker til mild bris og kveld, og sola lager lange skygger. Det lukter opptenning av kullovner og ildsteder, noen kjøper fisk, mais og stekt cassava til kveldsmat. Hønene kakler, unger leker, hunder bjeffer, voksne prater. Sykkelhjula knitrer mot sand og grus, og en og annen bil begraver meg i støv. Himmelen er et scenario av skyer, farger og former. Akkurat i det jeg svinger inn til huset forvinner sola, det er kveld i Katwe og hippoer og andre ville dyr overtar snart byen. Jeg er ikke er medlem av statskirka, så stille takker jeg Ole Jan og Unni i Re kommune som ga oss denne jobben.

Wednesday, 15 April 2009

Hæ, vår..?

Fuglekvitter, bare veier, hvitveisjakt blant rå jord og gammelt løv i solhellinga, lukt av våt snø og sommer… Våren er en fantastisk tid i nord. For noen uker siden kom en gjeng fra Re kommune innom, og vi syntes nok de var litt heldige som skulle hjem til påske, ja.

Her i Uganda er det regntid i april, og i mai starter tørketida igjen. Forskjellen på årstidene er hovedsakelig grønt gras og tørt gras. Under ekvator er det kun to årstider, og sola står opp 6.30 og går ned 19.00 hele året. Året er ganske likt, og tempoet blant folk er også ganske jevnt. Det er ikke så mye jobbmodus og feriemodus i Katwe. Men vi er så privilegerte at vi kan dra på turer og ferier for å utforske Uganda, og det har vi gjort i påsken.

Skjærtorsdag dro vi nordover sammen med onkel Stian og Siv, som har vært på besøk noen dager. Samme morgen klekket det første hønemoregget og en utrolig søt kyllingdott kom ut. Noen minutter senere kom det et lite søsken, og lykken var stor. Ikke mindre var sorgen da vi forlot hønemor med sine 2 kyllinger og 5 uklekte egg. Som Frikk sa: ”Hvorfor skal vi alltid dra til Kampala hver gang vi får kyllinger!”


Påskeferien ble fin, den. En deilig avveksling fra vår annerledeshverdag i Katwe. Vi har til og med vært på turistshopping på markeder i Kampala! Moro var det også å besøke våre fredskorpsvenner som jobber i Kampala, og bli litt kjent med deres liv i hovedstaden. Det er milevis fra vårt, også i overført betydning, og det var nesten så vi fikk kultursjokk etter 6 måneder i det noe desentraliserte Katwe… Norsk P1 på radio, Selskapsreisen på projektor i stua til Henrik og Anja, shopping og matbutikker med et utvalg ganske likt Meny på Revetal... Pølser og grovt brød, halleluja.


Litt trist var det jo å sette av onkel og Siv ved flyplassen i Entebbe, men nå kan vi glede oss over at vi har flere å dele afrikalivet vårt med når vi kommer hjem i slutten av juli.

Borte bra, og foreløpig er det Katwe som er hjemme best. Store og små var veldig glade for å komme tilbake etter en lang kjøretur i et land som ligger som nummer to (av alle land i verden) på statistikken over trafikkulykker. Påskekyllingene hadde blitt 5, men en rakk vi aldri å bli kjent med. Den døde i en fallulykke, og har nå fått en fin grav. Hønemor så visstnok skikkelig trist ut da Frikk viste henne graven med kors og blomster. Hagen var litt redusert etter vårt fravær, men pus kom mjauende inn døra, og da ble vi gladeJ

Monica