Tuesday, 28 April 2009

Barnehjem i Katwe – et vennskapsprosjekt

Veldig mye bistand gis til utviklingsland, og mange mennesker i utviklede land ønsker å gi litt av sin overflod. Kanskje på grunn av dårlig samvittighet, sterkt utviklet empati eller fordi de ikke klarte å si nei til telefonselgeren. I følge min kilde oppover i systemet her nede, går en god slump av de innsamlede beløpene til de som er satt til å administrere. Satt på spissen er holdningene litt sånn at mzungupenger[1] vokser på trær, og at bistandskroner er midler vi givere ikke har noe annet sted å gjøre av.


Giver og offer

Overflod er relativt, men for mennesker som lever for under 7 kroner dagen er vestlig standard pr definisjon overflod. Hvit hud er penger, og for de som får tilgang er det greit å forsyne seg litt eller mye av overfloden – på bekostning av andre hjelpetrengende afrikanere. Mange ugandere jeg har snakket med mener at det ikke er mye penger, men tro på egen evne til å finne løsninger, som er veien videre. Varige, bærekraftige løsninger. De sier alle sammen at det store problemet er mangel på samarbeid, kreativitet og innovasjon. Korrupsjon mangler det derimot ikke på, den praksisen gjennomsyrer og lammer Uganda både på lokalt og nasjonalt nivå. Lammelse kan også oppstå når man stadig bli satt i offerrollen, tiltakslysten blomstrer ikke når en anses å være den som trenger hjelp av andre.

Fredskorpset er en del av norsk bistand. Utvekslingsprosjektet mellom Re og Katwe er betalt av den norske stat, og noen av målsetningene er

  • Økt toleranse, motarbeide rasisme, økt forståelse og respekt for hverandres kulturer
  • Styrke vennskapslinken mellom Re og Katwe


Vi er stolte av å være en del av dette programmet, og tror det er klokt av den norske stat å bruke penger på grasrotplan. De første månedene var det av og til vanskelig å være oss i Katwe. Ikke fordi alt var enda mer annerledes enn vi kunne forestille oss, for det var det, og det var mest spennende. Det var utfordrende og litt vanskelig fordi vi ikke viste helt hva vi skulle gjøre, hvor vi skulle begynne og om det i det hele tatt kom til å bli noe å avslutte?


7 måneder senere er ting fortsatt utfordrende, men plutselig går vi rundt blant jordhytter for å besøke venner. Vi samarbeider med kunnskapsrike afrikanere med mange menneskelige ressurser, mens ungene leker afrikansk ”boksen går” med andre unger ute i nasjonalparken(!). Ting har mange ganger føltes trått, men tilbakeblikk viser oss at under oppholdet vårt har de gode tingene vokst ut fra møter med folk. I takt med etablerte relasjoner har ideer poppet opp, og når tankespinn har blitt satt ut i livet skyldes det samarbeid og delt initiativ. Alt fra saltutvinningsforsøk, plastikkgjenbruk, brødbaking, treplanting og barnehjem. Vi kommer aldri til å glemme hagen i Kakoni, sier folk. Jeg håper det er fordi hager fortsetter å dukke opp rundt jordhytter og murhus, ikke fordi noen hvite kom å gjorde et stunt en gang.


Barnehjem

Det vanskeligste i Katwe er å se barn som ikke får den omsorgen de har rett til. Møkkete og sultne står de og henger på vinduene våre, og fillete klær har fått en ny betydning dette året. En god del går ikke på skolen, og mange har opplevd mye vondt. Jeg prøver ikke å tegne skrekkbilder ala fadderaksjoner på TV, bare fortelle at noen trenger faktisk hjelp, og vi har tenkt å være med å gi det i form av et barnehjem.

Hjemmet blir en familie bestående av 6 barn og en husmor, og det skal gjøres ettersyn og kontroll både av hjem og økonomi. Lokale personer har gått rundt med skjemaer for å kartlegge foreldreløse og sårbare barn i Katwe, det er gjort en frivillig kjempejobb her. Skjemaene er forøvrig nitrist lesing. Det er fryktelig mange barn som er foreldreløse på grunn av AIDS, og den eneste trøsten er egentlig at Katwe er et av de verst rammede stedene i Uganda. Undersøkelsen viser også at behovet for informasjon og oppfølging i hjemmene er påtrengt, også der hvor barna ikke nødvendigvis går innunder definisjonen sårbare.


Gjennom kartleggingen har barnehjemsprosjektet blitt kjent, og lokale folk sier de er villige til å bidra – noen med penger, noen med arbeid eller andre ting. Det neste som skal skje er et folkemøte der innbyggerne i Katwe kan komme med innspill og spørsmål. Visjonen er at barnehjemmet kan bli et ressurssenter som knytter til seg personer som kan drive sosialt arbeid i Katwe, og at lokalbefolkningen selv har et eierforhold til det. Kanskje kan vi sammen lage en liten oase, der nytenkning, permakultur og god barndom og hva vet jeg, kan blomstre?


Afrikanere kan og vil. Dessverre er det et deprimerende faktum at korrupsjon og mangel på samfunnsansvar blant folk i posisjoner gjør utvikling vanskelig. Vi kommer derfor til å til å ha overordnet ansvar for barnehjemsdriften, gjennom en stiftelse, og jevnlig rapportering og kommunikasjon til Norge er veldig viktig. Vi håper jo også at internettforbindelse og hjemmeside vil gjøre det enkelt for folk å holde kontakt med barnehjemmet og mennesker som er tilknyttet dette.


Hvis du vil være med å støtte prosjektet, kan du melde interesse til Monica og Øystein på e-post: oe-lars3@online.no Vi er også takknemlige for alle innspill!


Det er allerede flere som er interessert i barnehjemsplanene, og vi håper vi blir mange flere. I pengestøtte vil det maks dreie seg om 200,- i måneden - eller kanskje du kan støtte på andre måter? Vi håper drivkraften for å bli med ikke er dårlig samvittighet, men heller et ønske om å bli bedre kjent med ugandisk kultur og å hjelpe venner i Katwe i deres arbeid for et bedre samfunn.


[1] Mzungu er hvit mennesker

No comments: