Tuesday, 19 May 2009

Hull i taket og fotspor på veggen



I 2009 er det ingen rebeller og ingen Idi Amin som truer Uganda. Dette vakre og frodige landet er et trygt reisemål for alle som vil oppleve Afrika. Folk er hjelpsomme, blide og vennlige, og av og til skruppelløse – men den typen finner man vel overalt?

Mandag forrige uke kom vi hjem fra en ganske kort sykkeltur, og oppdaget at vi hadde hatt den sistnevnte kategorien som gjest. Med andre ord innbrudd. Dagene som fulgte kan best karakteriseres som absurd og tragisk-komisk krim...


Da mørket kom sigende mandag kveld var det ikke mindre enn 5 mulige gjerningsmenn samlet på plenen vår, og politimannen som dukket opp, ville ha med hele gjengen til arresten. Fengsel i Uganda er ikke hyggelig tidsfordriv, og blant de mistenkte var fire vi kjenner godt. Folk anklaget hverandre og de verste konspirasjonsteorier prøvde å snike seg inn i scenarioet. Nyanser er ikke alle uganderes sterke side, ting er ofte enten godt eller dårlig, du er snill eller slem. Ferdig med det. Det er ikke all verden som skal til for å kalle hverandre fiender, og det var akkurat frykten for å oppleve en slik situasjon som gjorde at vi ikke meldte fra forrige innbrudd i januar, bare fiksa oss nye hengelåser. Hva hvis de bura inne den høygravide hushjelpa vår, som tross alt var her mye aleine på den tida..? Politimannen tok til slutt bare med seg en person, og vi var fornøyd med det.


Tirsdag kom ordføreren og landsbysjefer og jeg vet ikke hva innom for å beklage, og Øystein viste dem tyvens løype fra garasjen og inn i huset, og hullet i soveromstaket. På formiddagen ble en til av mandagens kandidater buret inne, da vitner mente å ha sett personen utenfor huset vårt på et lite heldig tidspunkt. Vi stusset, men det er jo aldri godt å vite?


Bilde: Tyven klatra gjennom et hull i veggen inne i garasjen og krøp på loftet over til huset og så sparket vedkommende ut en takplate og hoppet ned. Vi har utrolig tøffe merker på veggen !



Onsdag kom en fingeravtrykk”ekspert” fra Kasese for etterforskning. Med tape. Jeg ble litt skeptisk da Øystein måtte forklare at det var fotavtrykk vi sto å så på. Eh… Vet ikke helt hvor bra avmerker han fikk, men vi lever i håpet – og det må vi antagelig gjøre en stund? På ettermiddagen skulle fingermannen hjem, og lurte på hvordan det skulle gå til. Vi ble ganske paffe da både han og det lokale politiet mente vi skulle bistå transport. Heia Uganda!


Torsdag måtte vi kjøre de to som fortsatt var mistenkte, bundet sammen med tau, til Kasese(1.5 timers tur). Det var vi lite komfortable med, men siden vi jo hadde planlagt tur til Kasese denne morgenen for å handle proviant, satte vi oss ikke helt på bakbeina. Tre gutter bakerst, to mistenkte, en politimann og et maskingevær på neste rad, og Larsen og meg foran. Det regna fryktelig, og på grunn av veiarbeid var veien usedvanlig sørpete og fæl. De hadde ikke diesel på de vanlige 1,5ltr flaskene nede i byen og drivstofflampa lyste. Vi kjøpte chapati og vann til fangene og kjørte ut i nasjonalparken med en dårlig følelse i magen. Larsen hadde dundrende hodepine og jeg følte meg litt skjelven på gasspedalen. Det manglet liksom bare at vi kjørte rett inn i en flokk elefanter. God start på dagen.


Da vi endelig ankom Kasese, forklarte våre mistenkte passasjerer veien til politistasjonen. Hele den absurde situasjonen kuliminerte med at Øystein fikk klokka og mobilen til den ene, fordi han ikke stolte på politiet…


I alle fall en av de arresterte er ganske sikkert uskyldige, og Ugandisk fengsel er som nevnt ikke ferie. Vi sto og diskuterte med noen velvokste politimenn om hvor lenge det var nødvendig å holde de potensielle innbruddstyvene i varetekt, da vi plutselig hørte skudd fra politibakgården. De barka politimennene heiv seg rundt midt i samtalen vår, for å sjekke hva det var. Hjelp, tenkte vi og fikk ungene inn i bilen.


Lovens lange armer kom leende tilbake etter kort tid, og forklarte at det bare var noen betjenter som brant søppel. De hadde ikke sjekket godt nok hva de brente, hadde fått slengt på noen kuler. Men det var ikke så farlig, for det var ingen i bakgården nå… Hallo, stasjonen er midt inne i byen!


Mye venting og en politiforklaringer senere, fant vi maskingevær-vakta klar til å hoppe inn i bilen vår da vi endelig kunne dra fra politistasjonen. Han så helt hjelpesløs ut da vi forklare at vi ikke skulle tilbake til Katwe med det samme, og ikke kunne ta han med. Herregud for et system. Øystein måtte ringe ordføreren og høre om det virkelig var vi som var ansvarlig for fyren. Så dro vi uten eskorte denne gangen. Vi handlet litt og kom oss omsider hjem. Dagens lyspunkt, bokstavelig talt, var at der var strømmen tilbake i huset.


Fredag hadde vi enda flere venner og artige delegasjoner innom for å vise medfølelse, beklage eller etterforske. Hadde jeg turt skulle jeg tatt bilde - dere ville ledd godt av noen av opptogene!


Lørdag ble de mistenkte sluppet ut av varetekten og sendt tilbake til Katwe. Natta hos Kasesepolitiet hadde satt sine spor, og han som var eier av klokka og mobilen satt utenfor hos oss og gråt sine bitre tårer. Medfanger hadde jult han opp fordi han ikke hadde hatt penger å gi dem, og tilbake i lille Katwe er det mange rykter å forholde seg til. Vi bare rister på hodet og konstaterer at sladder og de berømte ti fjærene er et allmenngyldig menneskelig trekk.


En nabo som var innom søndag, foreslo piggtråd og strømledning der tyven har krabbet inn i huset. Han mente at dør kjeltringen, så er det ikke vårt problem, han hadde da ikke noe der å gjøre. Det er snakk om beskytte seg selv og familien sin, slik fungerer det her i Afrika. Ok… Vi får se hva det blir til, men tror ikke vi er så sugne på død tyv på samvittigheten. Dessuten føler vi oss jo egentlig trygge i Katwe. Det er tross alt mange år siden noe virkelig alvorlig skjedde her.


Monica

1 comment:

Jørgen said...

Hei Monica, child og alle barna!

Dette må være årets historie!

Det er nok vanskelig å forstå for de som ikke har vært der, men This Is Africa!

Vi har fått med oss noen historier vi også, blant annet en ambulanse som ble brukt til sauetyveri (23 stk i bagasjen) Likevel kommer vi nok aldri opp på det nivået som dere opplever!

Godt å høre at dere er ved godt mot og har hatt et fint opphold. Det nærmer seg enden for oss også, og gode gamle Norge virker veldig forlokkende!

Hilsen Jørgen