Saturday, 27 June 2009

Familieplanlegging og bakeprosjekt

Fredag startet dagen med at naboen vår banket på døra. Kona var i gang med fødselen, og de trengte transport til sykehuset i Bwera for planlagt operasjon, nesten en time unna. Jo da, Øystein og presten skulle til Kasese for å ordne bankkonto til barnehjemmet klokka ni, så da kunne de jo sitte på dit, siden Bwera er en god omvei. Det kunne de ikke, fordi sykehuset som kan operere her er privat, og dermed for dyrt.


Viktor mente at han egentlig spurte om penger til transport, mens jeg begynte å fyre meg litt opp. Kunne det være mulig at han bare tok det forgitt at vi sto klar til å kjøre når vannet gikk? De har hatt 9 mnd på å forberede transport, og like lang tid på å spørre oss om vi kunne assistere. Når magen er sprekkeferdig kan det umulig komme som en overraskelse at det er noe som skal ut ganske plutselig. Ikke er de nye i gamet heller. Jeg foreslo at de burde få tak i en annen bil som kunne kjøre med engang, men Viktor hadde rett; De hadde ingen penger til det. Her sto han, helt prisgitt oss og med konas liv som innsats. For min del må jeg bare erkjenne at jeg aldri kommer til å bli klok på disse menneskene, og spesielt ikke mennene. Men jeg tror det har noe å gjøre med å legge sine liv i Guds hender.


Jeg kjente at jeg mistet litt kontroll, den vordende far ble vel egentlig et (fortjent) offer for innestengt frustrasjon over urettferdigheten som begås mot jenter og kvinner i Katwe. Misbruk, voldtekt, flerkoneri og kjønnsdiskriminering er noen stikkord. Eksemplene er mange og hårreisende, og jeg er så lykkelig for å være født kvinne i Norden. Jeg håper i alle fall han fikk med seg beskjeden om tenke seg litt bedre om før han kjører på uten prevensjon neste gang. Kanskje ikke så lurt å sitte med to koner og flere sett barn når lønna i kommunen strekker så kort som dette? Så kjørte Øystein av gårde til sykehuset…

Resten av dagen ble ganske hyggelig, da. Viktor og Baby ( som er 14 år…) murte bakerovn tilMothers Union, en gruppe med driftige og godt voksne damer. Ganske morsomt egentlig, for vi har jo bare forsket oss fram til en utgave utenfor huset vårt, og nå anses Viktor for å være ekspert.


Guttene jobbet hele dagen, mens noen av damene laget smykker av strå og sisal like ved. Jeg tror faktisk dette er første gangen i Afrika som Viktor har vært en hel dag ute i livet aleine, og det ser ut for at han klarer seg utmerket. En stolt mor håper ovnen blir bra og at mange gode brød vil trylles ut av den i tida fremover.

Og hvis noen lurer på hvorfor Baby ikke var på skolen er vanlig fredag, så er det fordi han ikke har penger til skoleuniform. Guttene fikk 1500 ush (5 nkr) hver for dagens arbeid. Baby mangler nå 7 nkr for å kjøpe en uniform.



Det er plutselig bare 4 uker igjen av Katweturen vår, og det er alt for varmt til å stresse, men vi håper at vi skal klare å dra i land de forskjellige prosjektene våre på en måte som gjør at de kan leve videre uten oss.

Monica

Monday, 15 June 2009

Men inni er vi like?

Barna i Katwe har det veldig annerledes enn i Re. Skolen, lekene, husene og oppdragelsen er helt forskjellige fra det vi er vant med. Til å begynne med trodde vi de var annerledes også, men nå har vi
blitt kjent med mange barn, og funnet ut at det er de egentlig ikke...


De er for eksempel ikke frekke når de sier; give me my bicycle/ football/ book. Det er slik man spør på lokalspråket Rotoro, og tonefallet avgjør om du er høflig eller ikke. De spør bare om låne, og det er ikke så rart at de gjør, siden de har veldig få ting. Ungene har det morsomt sammen når de spiller fotball, sykler eller leser bøker.

En veldig vanlig lek i Katwe er å dytte rundt et dekk, felg eller hjul med en pinne. Eller skyte med sprettert. Begge deler er ganske morsomt, faktisk. Hvis et Katwe-barn hører musikk, begynner kroppen å danse nesten av seg selv. De er kjempeflinke til å danse. De er ikke så flinke til å finne på nye leker bestandig. Siden foreldrene er fattige, får de kjeft hvis de griser, søler, forsker og prøver ut ting som fører til mer jobb eller flere utgifter for foreldrene.


I Katwe er det mange hus som er laget av jord/leire, noen ganger litt kubæsj, bambus og stokker. På taket er det gras. Maten koker nesten alle på ovner som er murt opp med jord. Viktor satte i gang å lage en lokal kokeplass for noen uker siden, og ganske snart var brødre og naboer med på arbeidet. Torje og Frikk laget en vaskeløsning med jerrykanne med hull i og en tråd ned til en pinne. Kanna vippet når du tråkket på pinnen, kjempe-funksjonell, og vi voksne var imponerte. Etter to dager med intenst arbeid hadde de bygd opp et utekjøkken med en ovn og et fint hus over ovnen, et skikkelig afrikansk byggeprosjekt!

Noen hus i Katwe er bygget av murstein. De lokale mursteinene er laget av jord, som hentes rett utenfor huset. Mugabe, Pasco, Benja og Viktor har murt opp en bakerovn av slike steiner. Den lager vi brød, rundstykker og pizza i. Det er mange som synes det er gøy å bake brød i ovnen vår.



Unger i Katwe må hjelpe til med husarbeid. De henter vann på jerrykanner, siden nesten ingen har vann i huset. Noen må bære vannet ganske langt, og de blir skikkelig sterke. Klærne sine vasker de for hånd. De eldste barna må passe på småsøskenene sine, noen ganger bærer seks år gamle jenter rundt på nesten nyfødte babyer. Hvis familien har geiter, kuer eller ender er det stort sett ungene som passer på dem. All møkka som samler seg i og utenfor huset i løpet av en dag, sopes opp tidlig hver morgen. Det er jentene eller damene som gjør det.


Skolebarna i Katwe må være på skolen lenge. Noen klasser starter klokka syv og er ikke ferdige før klokka seks på kvelden. Hver eneste dag er det mange timer uten lærere, og siden skolene er fattige, er det få bøker. Noen klasser er veldig store, i den største klassen er det 110 elever. De fleste barna i Katwe snakker ikke så bra engelsk, selv om undervisningen er på engelsk fra 4. klasse. Lærerne snakker også ganske annerledes engelsk enn oss, og det er ikke så greit å lære matte eller fysikk for norske barn da. En annen ting er at noen lærere fortsatt slår elevene sine. Noen ganger er det til og med elever i en klasse som har som jobb å slå de som ikke oppfører seg bra. Mange barn i Katwe er vant til å bli slått hjemme også. Vi skjønte ganske fort at det ikke var mulig å sende Viktor, Torje og Frikk på en av de lokale barneskolene. Etter et år med hjemmeskole gleder vi oss alle veldig til en hverdag på Solerød skole til høsten. Guttene har lest og jobbet med skole på mange rare plasser.


Det blir litt rart å reise fra Katwe. Kommer vi til å se disse menneskene igjen? Hvordan blir livet til barna som vi har hatt tett innpå oss i 10 måneder? Og så er det hushjelpa og den lille babyen hennes, barnehjemmet, hagene, kattemor med barna og hønene med kyllinene sine, da… Men vi er uendelig takknemlige for at vi skal tilbake il Norge. Vi er født inn i et liv så fullt av muligheter de fleste her bare kan drømme om. Kanskje ikke det, engang.


Friday, 12 June 2009

Møtereferat...

Mandag 8. juni var tida inne for å møte kommunens arbeidere under skyggetreet, utenfor det kondemnerte kommunehuset… Nøyaktig (!) klokka 10, som mange liker å si her, skulle vi endelig treffe disse menneskene som administrerer Katwe, men som vi vet lite om. Jeg kom noen minutter seint, fordi jeg holdt på å tråkke på en grønn slange på veien (og hvis jeg forsto den gamle mannen som kom bak meg rett, var den ikke giftig).


Det var ikke egentlig noen grunn til å unnskylde meg da jeg ankom møtet, for de fleste var ikke på plass og klare før klokka 12. I løpet av de to timene jeg satt og tørrpratet med hyggelige afrikanere, kom en dame bortom med beskjed om at i dag hadde ingen lærere møtt opp på en av barneskolene. Lærerne på noen av skolene pleier riktig nok komme noen timer for seint på mandager, men dette syntes å bli for drøyt.

Så var vi klare for møte. 12 av 30 hadde møtt opp – noe som ble karakterisert som veldig bra, siden den påfølgende tirsdag er nasjonal fridag i Uganda. (De er skikkelig gode på inneklemte dager her. Møtet vårt var først satt til torsdag uka før, men onsdag den uka var fridag, så da tok nesten hele kommunegjengen tidlig helg.) Det ble et bra møte, selv om vi startet opp med et litt ømtåelig tema; Hva er grunnen til at taket på kommunehuset ikke har blitt fikset? Bølgeblikket blåste av i påska, for over 8 uker siden. Vi har vært like imponert hver gang vi passerer åstedet; Hvor ineffektiv går det virkelig an å være? Var ikke huset i dårlig forfatning før, så er det i alle fall det nå - etter å ha inntatt en sesong med regntid. Ut fra svaret vi fikk, konkluderer jeg med at problemet er enda mer imponerende enn tiltaksløshet. Politikerne har nemlig bestemt at 9 mill ush (30 000 nkr) er for mye å reparere for, så det er bedre å bygge et nytt hus som er kalkulert til rundt 400 mill ush (1,6 mill nkr) – noe som ikke ligger i budsjettet. HALLO! En trenger ikke være rakettforsker, som Øystein sier, for å skjønne at her ligger det store samarbeidsproblemer og mye grums bak…


Jeg vet ikke så mye om kommunepolitikk og styring, men jeg må si dette er interessant. Problemet i Katwe er at folkevalgte og kommuneansatte ikke er enige om hvem som skal bruse med hvilke fjær på hvilke steder. Ofte bunner uenighetene kun i personlige interesser, og sett i større målestokk er dette en av de tingene som forhindrer utvikling i Uganda.


Det viser seg stadig at det er minst to sider av en sak, og derfor er det interessant å komme så nær opp til de fleste av dem som mulig. Katwe er for eksempel nedbæsja. Mer enn en gang har jeg tråkket i store, saftige ruker nede i byen for deretter å forbanne den som ikke tar ansvar for å stoppe det ulovlige kuholdet. Nå satt vi ansikt til ansikt med helseinspektøren, og konfronterte han med problemet. Kanskje dette var personen som kan rydde opp? Jo da, det er han nok. Men så viser det seg at sjefen for lov og orden, som sitter i samme møte, eier en hel gjeng med kuer som nettopp bor nede i byen. Til tross for at det er ulovlig å ha dyr der. Hm… Mr Lov og orden mente kommunen måtte ta ansvar for å gi ham et annet sted å ha dyra, hvis de skulle ut av byen. Her tror jeg vi ser et annet afrikaproblem i hvitøyet; litt for mange folk tar ikke ansvar selv, men synes andre skal ordne opp for dem.


Jeg merker at jeg står i fare for å oppfattes som temmelig negativ, så jeg stopper møtereferatet her. Men jeg er egentlig ikke negativ, bare litt oppgitt og med ganske mye forståelse for at ting går som det går. Og det skal sies at både kommunens treller og politikerne har vært veldig positive til å samarbeide om barnehjemsprosjektet. Tanken har jo slått oss, at kanskje hadde vi ikke vært så ivrige i tjenesten selv, hvis lønna var for lav til leve av, arbeidsplassen din hadde regna ned fordi den ikke har tak, du blir truet med overflytting hvis du har upopulære meninger, rådmannen og ordføreren var mer opptatt av å sverte hverandre enn samarbeid til alles beste, og på toppen av dette vet at byråkratiet setter en stopper for de fleste initiativ? Problemene i Uganda er komplekse, kanskje hadde vi endt opp med å resignere under et skyggetre selv, etter noen år.


Apropos byråkratiet; onsdag var vi på ”kontor til kontor-runde” for å få registrert barnehjemstiltaket vårt. Vi hadde med oss Jennifer, som kan slike prosedyrer ut og inn og har kontakter oppover i systemene. Kort forklart: Ugandisk byråkrati handler om folk som gjerne gjør ting så komplisert som mulig for å virke viktige, og om relasjoner og kontakter for å kunne ta de snarveiene som er mulig. Vi gikk fra 6 måneders registreringstid til to uker, på 4 kontorbesøk.