Monday, 13 July 2009

Når livet blir så nært at mye blir uviktig

Koffertene er fulle av suvernier, opplevelser, erfaringer og perspektiver. Ja, ikke helt fulle kanskje, men litt tyngre enn da vi kom for 10 måneder siden, i alle fall....


Gull

I forrige uke dro vi med noen prøveeksemplarer av lokalt laget håndverk til Mweya safari lodge noen få mil fra Katwe. Målet var å finne et marked for salg av kjeder, matter og kurver - ting damene i Katwe har mulighet til å lage når det er regntid og lite aktivitet i saltsjøen. Jeg tror vi fikk napp, og håper damene kan få en alternativ inntektskilde her. Vi benytta forøvrig turen til å storkose oss ved svømmebassenget resten av dagen, en sprø kontrast til hverdagen i Katwe.


Vårt Afrika er oftest noe helt annet enn svømmebassenger og lodger. Vi føler oss veldig priveligerte som har hatt muligheten til å bo midt i en rural hverdag i nesten ett år, med alle opp og nedturer og kulturmøter og kollisjoner det medfører! Omringet av savanner og under gloheit sol har vi blitt kjent med flotte mennesker, som uten videre tok oss i mot med store smil i oktober og etter hvert inviterte oss inn i livene deres. Et slikt innblikk i andre menneskers liv forandrer så mange forestillinger om hva Afrika og afrikanere er, og også om hva vi selv er. Både vi og særlig andre, har av og til uttrykt bekymring for utdannelsen til guttene våre, men jeg tror utdanning bare er veien til danning, ikke et mål i seg selv. Selv om vi aldri har fått kloa i noe av smuglergullet fra Kongo, føler vi som foreldre vi at vi har gitt ungene gull og diamanter i form av opplevelser, erfaringer og perspektiver.


Malaria

De siste ukene har det skjedd en del, som vanlig. Mulatt-Rolf og familien hans flyttet inn i nabohuset i april, og det er bare hyggelig. Selv om ingen av dem snakker så mye engelsk, gjør det nabolaget litt triveligere når de er rundt her. Rolf er en av de få fedrene i Katwe som leker med ungene sine, særlig minstegutten Asimwe på tre år.


En natt forrige uke banket Rolf på soveromsvinduet. Sønnen hans som har ligget syk med malaria noen dager er blitt verre. Nede i byen er det ingen som vil lukke opp for å gi sjåføren han har fått tak i, bensin på tanken. Det hender nemlig at slike nattlige kjøreturer ender med dødsfall, og da er det ikke alltid folk betaler for seg. Ungen har kramper, er ikke bevisst og får neste ikke puste. De låner bilen vår, og legger ut på 50 minutters kjøretur ut i nasjonalparken.


Lille nabogutten Asimwe ligger fortsatt i respirator, og historien kan fort ende som uendelig trist. Rolf har tre barn, og et av de andre barna hører vi ofte gråte natta igjennom. Hun fikk hjernemalaria da hun var tre år, og overlevde med en kraftig hjerneskade. Øystein tok moren, faren og jenta med til lege for en stund siden, og her fikk de noen medisiner og opplæring i hvordan leddene hennes skulle tøyes samt en endelig diagnose. For en familie som lever under fattigdomsgrensa på 7 kroner dagen blir det for mye med to, det er i alle fall sikkert.


Det er mye mygg og mye malaria i Katwe, som ligger ved en innsjø. Ca 80 % (husker ikke akkurat tallet..) av malariamyggen bærer den alvorligste formen for smitte, og mange familier sover i utette hus og uten myggnett. Halvparten av de barna som dør før fylte fem år i Uganda, dør av malaria. En tredjedel av de kvinnene som dør under graviditet dør av smitten. Det er som oftest lett å behandle de som blir syke, problemet er hovedsaklig at mange ikke har tilgang til medesiner og behandling.


Når vann gir død

Kranene er tomme igjen i Katwe. Tyver kom i natten, bandt et tau rundt en transformer og gasset på. Det gnistra og spraket og Okello oppdaget dem. Lastebilen spolet av gårde uten fangst og dagen etter kom det noen for å reparere skaden. Transformeren tok de med seg.


Nå har vi strøm men ikke vann, for det viser seg at kommunen ikke har betalt strømregningen sin og at noen rett og slett har tyvkoblet strøm på natta for å pumpe opp vann til Katwe. Nå går ikke det, siden transformeren er demontert.


En gang for lenge siden nevnte jeg at Torje badet i Lake Edward. Selv om han fikk straksforbud mot den slags aktiviteter, er det mange andre som både vasker kropp og klær i innsjøen, og ikke minst nå som vannet er vekk i vannpostene. Larsen har også duppet kroppen. Grunnen til Torjes forbud er enkel; bilharzia, slanger, flodhester og ikke minst krokodiller.


Krokodillene er ikke så gamle i Lake Edward, de første kom for ca 10 år siden og ingen kan gi noe sikkert svar på hvordan de kom hit. Det som er sikkert er at de begynner å bli mange, og at de spiser mye fisk. Når de blir større går de over til geiter, kuer og bøfler.


Torsdag 9. juli var en trist dag for alle i Katwe. En 12 år gammel gutt ble fanget i kjevene på en krokodille da han skulle fylle en jerrykanne med vann. Båter søkte langs land etter liket hele neste dag, og noen fiskere fant krokodillen og restene på kvelden. Morgenen etter ble det som var igjen av gutten vist frem til barn og dem som ville se, for å skremme folk vekk fra sjøen. Når nilkrokodillene først har blitt menneskeetende er de livsfarlige.


Det er ikke godt å si når strømmen kommer tilbake i pumpehuset, for sjefen i selskapet som skal koble den på igjen skal ha 16 millioner shilling i bestikkelse for å gjøre jobben. I tillegg til strømregningen. I mellomtida risikerer små og store livet for å fylle jerrykannene sine.


Nobody knows tomorrow

Når klokka er 20.00 under ekvator er det stupmørkt og de færreste beveger seg utenfor huset. Ved de tider lørdag ringte presten, han dyttet motorsykkel ute i nasjonalparken. Med et punktert dekk og uten lys på motorsykkelen trengte han assistanse, og Larsen og Viktor kjørte av gårde for å hente han og sykkelen. Jeg tror det var en spesiell opplevelse å lyse rundt seg i mørket og håpe på at ingen løver kom til syne… Skaumannen er vel det nærmeste vi kommer fare i grasset i Norge, og det er liksom ikke helt sammenliknbart.



Sykletrening og bollesalg

Naturlig nok er løver, malariaepisoder og krokodilleangrep med i bagasjen når vi drar fra Katwe. Men sist og ikke minst tar vi med oss gode minner fra fine stunder med hyggelige folk. Mine beste minner er fra samværet med unger og damer i Katwe. I det siste har vi drevet sykletrening, hvem har bestemt at damer i Katwe ikke skal sykle? Det gjør de nemlig ikke, men nå har de virkelig prøvd og øvd.

Bakerovnen er i bruk også, målet er å gjøre business av det. Ikke mye er hyggeligere enn kveldstimer med bollebaking sammen med kvinner og barn på tunet til en jordhytte. Ungene leker rundt, noen koker mat over bålet, noen ammer og folk skravler og ler. Temperaturen synker og det er fint å være nordmann i Afrika.


Sunday, 5 July 2009

Salt, kuer og nesten løvemat

Jeg registrerer at vårt Afrika ofte dreier seg om salt, kuer, jord og/eller vann. I hvert fall indirekte, på en eller annen måte, i en eller annen sammenheng. Ting henger ofte sammen.


Hovedinntektskilden i Katwe er salt. Folk utvinner salt manuelt og slik de har gjort i mange hundre år. En saltpanne kan gi gode inntekter, og mange eier flere. De fattigste arbeider som innleid arbeidskraft, noen arbeider i egne panner mens andre er så heldige at de bare leier folk. Heldige fordi det er både helsefarlig og fryktelig tungt å jobbe i saltvannet.


Juli er tørketid i Uganda, og høysesong for utvinning av salt. I Katwe kan regn oppfattes som en forbannelse (bokstavelig talt!) og sviende solskinn er et sikkert tegn på penger. Det er nok ikke alltid ordlyden ”vann er liv” føles riktig her, selv om kjøkkenhagene våre tørster aldri så mye. I går kom det en skyllebøtte som ødela mange dagers hardt arbeid for de nesten 10 000 arbeiderne nede i sjøen. På grunn av mye regn den siste tida er det mange som ikke spiser mer enn ett måltid om dagen, unger blir sendt hjem fra skolene fordi det ikke er penger til lærerlunch, skoleuniform eller materiell. Det er en generell oppfatning at trær gir regn, og kanskje det er derfor de er så lite interessert i å plante trær i Katwe?


Mange av innbyggerne i Katwe kommer hit på grunn av saltet, mens de har familie og land andre steder. Noen har også kone og barn begge steder… Et stort antall finner veien fra Bwera, en by på grensa til Kongo og bare noen mil i luftlinje fra Katwe. Veien til Bwera går gjennom nasjonalparken, men i motsetning til hovedinnfartsåra er den litt lite markert, for å si det sånn… Du skal bry deg lite om bilen hvis du bruker under 40 minutter på turen, og det er det nok noen som gjør.


Turen mot Bwera starter med å krysse en elv med vann fra Rwensorifjellene, som også er kilden til vannverket i Katwe. Det er ikke bare mennesker som bruker elva; det blir ofte observert løver her, og for noen år siden ble en motorsyklist angrepet av en løve ved brua. Elefantene har en sti like ved, og bøfler er heller ikke til å spøke med. Noen av skolebarna i Katwe kommer fra kufolket som bor ute på steppene, og de går faktisk denne veien hver dag. Det er ikke bare i Re det finnes utrygge skoleveier…


For to uker siden tok vaktmannen vår oss med til fødestedet sitt, ute hos kufolket på disse steppene. De lever av kuene sine, og jordbruk er bannlyst. Siden mennene. ofte får veldig mange barn med ganske mange koner, finner en mange fra dette folket også i Katwe. Det er kanskje noe av grunnen til det ulogiske antallet kuer og den tilsvarende mangelen på dyrking i Katwe?


Med søt melkelukt i nesa fikk vi en spennende omvisning der en svigerinne og en av konene til kumannen demonstrerte hvordan de laget en type smør og te av melk. I tillegg til å selge ren melk er det hovedsaklig dette de lever av. Levesettet deres minner om masaiene i Kenya, der melk, kukjøtt og blod er stikkord.

Tradisjonelle klær og ikke minst den obligatoriske pinnen, som blant annet brukes til å drepe løver...


Rundt 1950 ble en del av landområdene til dette Busongora-folket regulert til nasjonalpark, noe som siden har vært en konflikt. Folket har fortsatt sine kuer, men de er nok mer et symbol på suksess og rikdom enn nytteverdi – kuene har ikke beite nok, er tynne og produserer lite melk. I tillegg får de fryktelig mye medisiner, noe jeg antar skyldes usunne levekår. Det er ikke akkurat økologisk melk vi har fått på døra hver morgen i snart ett år, nei. For å bedre på situasjonen, ønsker de som holder kuer å få tilgang på land i nasjonalparken. I mens gjetes dyra litt inne i nasjonalparken på den ene siden og spiser av bøndenes bomullsavlinger på den andre… Så sent som i 2007 ble 9 mennesker drept i konflikter på grunn av husdyr, beiter og jordbruk. Fortsatt passerer vi minst en militærpost på veien, men jeg er ikke helt sikker på om de står der for å forhindre mer uro, eller for å ”be om te” (les: penger fra overlastede kjøretøyer).

Her fylles kalabastkrukken med røyk, før melka helles opp i. Melka drikkes som te, uten sukker men med mye røyksmak.



Etter nasjonalparken og kufolket og bomullsåkerene møter den hullete jordveien en stor og asfaltert hovedvei som går videre til Bwera og så Kongo. Områdene rundt Bwera er antagelig noe av det nærmeste en kan komme paradis. Bananplanter, mais, jackfrukt, ananas, peanøtter, søtpoteter, mango, avokado – bare for å nevne noe - vokser rundt husveggene. I bakgrunnen ligger de frodige Rwensorifjellene og bader i disig, blått lys. Her er det nok regn til at det er frodig, nok varme til at du aldri fryser og alltid en sesong for mat. Folk er gjestfrie og blide, og deler sjenerøst av det de har. Det er stor stas med besøk av hvitinger, og særlig når de hvite barna springer barbeint rundt, klatrer i mangotrær og viser tydelig at de liker seg! Uganda er vakkert.


Apropos regn; Den dagen Ether tok oss med til familien sin i Bwera, møtte vi et grusomt regnvær på veien tilbake. Vi spola og sladda bortover i gjørme, reservedekket datt av og da vi måtte ta skolissa til Frikk for å binde opp hengslene som skrapa og bråka under bilen, ble det for mye for han. Frikk gråt, Torje mumlet ”skulle aldri blitt med, skulle aldri blitt med”, Viktor holdt hodet kaldt, Øystein lå syk hjemme i Katwe og Ether gjentok fra passasjersetet, intenst og rolig; ”kjør videre, ikke stopp, kjør sakte videre, ikke stopp, fortsett, videre, det går…” Jeg trodde ikke det skulle gå. Rutene dogga og søla spruta, men jammen kom vi oss tilbake til Katwe. En deilig følelse å slippe å stå fast midt ute i nasjonalparken, og det tror jeg presten tenkte også da han kom nesten samme veien på motorsykkel litt senere. Han velta tre ganger før han nådde Katwe. Der hadde det for øvrig ikke regnet en dråpe, og Ether takket Gud for at han igjen var med henne (og da tror jeg hun tenkte mer på saltet sitt, enn på utsiktene til en natt i bil ute i parken!)

Monica