Wednesday, 3 November 2010

Barnehagekomiteen
Før vi dro på ferie til Norge i sommer startet vi en komité for alle barnehagene i Katwe. Vi har hatt et møte i måneden, og er veldig fornøyde med hvordan møtene har vært. Vi har diskutert ulike utfordringer i hverdagen, forskjellige læringsmetoder og hatt flere praktiske øvelser som ulike personer fra barnehagene har kommet med. Det er både utfordrende og veldig lærerikt for mange. Oppmøtet varierer litt fra gang til gang, men det kommer nye fjes hver gang. Rektorer og styrere er flinke til å oppfordre lærerne sine til å komme på møtene og er også deltakende selv. Vi håper og tror at disse møtene er noe de kommer til å fortsette med etter at vi har reist. Det er viktig for at barna skal få noenlunde like forutsetninger når de begynner på skolen. Og for at de voksne skal få dele sine erfaringer, få nye ideer og utvikle seg selv.


Bibliotek i Katwe
Jeg og Kine søkte om prosjektpenger fra fredskorpset for til å hjelpe Katwe videre med å få opp et lokalt bibliotek. Vi fikk innvilget søknaden og et godt beløp med penger som kunne hjelpe oss på vei. Derfra dannet vi en komité som nå består av syv medlemmer inkludert meg og Kine. Vi har vært på reise til Mbarara, Fort Portal og Kampala og besøkt ulike biblioteker for å få ideer og inspirasjon til å starte biblioteket her. Biblioteksbygget står allerede klart på Katwe Primary School og mangler bare litt oppussing og hyller før vi kan fylle det med bøker. Vi har også et rom avsatt på barnehjemmet som skal brukes som bibliotek. Vi tenker at dette blir barneavdelingen og har lyst til å bruke det litt som et ressurssenter for barn. Vi har allerede ansatt en bibliotekar som har reist til Kampala for opplæring. The National Library of Uganda gir gratis opplæring hvis man dekker opphold og mat selv. Dette så vi som en kjempe mulighet til å skape inspirasjon og ideer til biblioteket i Katwe.

Kongo
Vi bor bare få kilometer fra Kongo. Det tar ca en halv time på grusvei å komme seg fra Katwe til grensa. Vi skulle i bryllup i Bwera en lørdag og bestemte oss for å ta en rask tur til Kongo før det begynte. Vi kom oss over grensa og tilbrakte akkurat nok tid til å spise litt snacks og kjøpe kjolestoff. Vil vel ikke si at vi opplevde Kongo veldig annerledes enn Uganda, men vi var jo kun rett over grensa så det kan vel kanskje sammenlignes med når nordmenn reiser over grensa til Sverige. Men vi har vært i Kongo.

Sangbok
Etter flere møter med barnehagekomiteen bestemte vi oss for å samle inn alle rim, regler og sanger de ulike barnehagene bruker i hverdagen. Alle barnehagene bidro med alt i fra ti til femti rim hver. Jeg og Kine sorterte og skrev inn alle på datamaskinen. Deretter dro vi til Kampala for å publisere den. Vi brukte et lite boktrykkeri Bosco hadde funnet for oss. Inni i et lite rom i en større kjeller med mange små butikker var det lille trykkeriet. Sammen med en hyggelig ansatt avgjorde vi layouten på boka. Veldig enkel utforming. Vi hadde dessverre ikke nok tid i Kampala til å komme og redigere på førsteutkastet av boken. Men vi redigerte en del direkte på dataen. Boka kom etter til Katwe. Vi ser nå at mye kunne vært gjort annerledes, men det er en fin samling med dikt og sanger. Vi har til sammen laget ti bøker som vi skal fordele rundt i Katwe. Hovedsakelig til barnehagene og de kommende bibliotekene.


Rwanda
Rwanda er et utrolig vakkert land. Et land de fleste har hørt om mest på grunn av folkemordet på 90-tallet. Landet er selvsagt fortsatt preget av denne hendelsen. Rwanda ble en gang i tiden kolonisert av Tyskland, og deretter Belgia. Koloniseringen gjorde et større skille på de to stammene Hutu og Tutsier. Tutsiene, som var en minoritet, ble favorisert av Belgierne, noe som gav tutsiene store fordeler i det nye samfunnet. Skillet mellom de to stammene vokste hurtig og Hutuene følte raskt et hat mot Tutsiene. I 1994 ble alle Tutsier dømt til døden av de militære Hutulederne. De hjernevasket store deler av befolkningen, som også begynte å tro at det var Tutsiene som var roten til alt det onde. Etter lang og nøye planlegging gikk de fra dør til dør og drepte eller lemlestet alle Tutsier de kom over. Menn, kvinner og barn. Det ene mer groteske drapet enn det andre. Kvinner ble voldtatt og barn ble drept foran øynene på foreldrene. En utenkelig og helt forferdelig hendelse. Det er helt uforståelig at det har skjedd, og det er faktisk ikke mer enn femten år siden. Vi var veldig usikre på om vi ville ta turen innom memorialsenteret. Men etter flere anbefalinger bestemte vi oss for å gjøre det. En sterk, men fin opplevelse. Det var laget på en slik måte at man fikk se mye av det groteske som hadde skjedd, men fokuset var også rettet mot enkeltpersoner som hadde vært med på å redde mange av tutsiene.

Fra Kigali dro vi nordover til Gisenyi. Vi kjørte opp og ned over de mange dalene i Rwanda før vi kom til den lille byen. Vi hadde hørt at den skulle være veldig vakker så vi hadde store forventninger. Da vi kom dit ble vi ikke så veldig imponert. Helt til vi kom oss ned til stranden. Plutselig var vi i paradis. Lang hvit strand med deilig ferskvann fra Lake Kivu. Rundt stranden var det flotte og store trær. De få dagene i Rwanda gikk kjempe fort, men jeg kan si at befolkningen i Rwanda er veldig velkomne og hyggelige mennesker og landet Rwanda var helt fantastisk vakkert.


Ingrid

Friday, 15 October 2010

På tur nordover i Uganda
I begynnelsen av september var vi en tur i Lira, ganske langt nord i Uganda. Vi ble med hushjelpen vår, Jackie, som er født og oppvokst der. Hun har også fremdeles har store deler av familien sin der. Etter å ha sittet tre timer på bussen kom vi frem til stoppestedet, en liten landsby utenfor Lira. Derfra måtte vi ta Boda Boda (motorsykkel). Ingrid og jeg fikk heldigvis en Boda sammen, mens Jackie ventet på den neste som kunne ta henne dit. Vi kjørte gjennom enda en liten landsby, og plutselig kjørte vi nesten inn i bushen! Vi kjørte på en bitteliten sti, og lurte fælt på hvor denne sjåføren egentlig skulle ta oss nå, og vi så ingenting til Jackie heller. Men skepsisen er sjelden reell; vi kom absolutt trygt frem til slutt, og heldigvis kom Jackie også ikke så lenge etter oss.

Da vi var fremme ble vi tatt utrolig godt imot. Moren og søstrene til Jackie var der, sammen med flere av naboene. Vi fikk servert g-nuts og passionfruit-juice, alt fra gården de bodde på. Senere ble vi vist rundt i den nærmeste landsbyen, og så tatt med hjem igjen til middag. De hadde slaktet en høne for oss, og tilbehøret var også fra gården. Ingrid og jeg fikk en liten, rund, superkoselig hytte å sove i.

Nesten morgen måtte vi dra tilbake til Kampala. Det var synd å måtte dra igjen så fort, men veldig spennende å se en annen del av landet. I det vi skulle dra, kom familien med en kjempe-hane til oss. Den skulle vi ta med hjem og spise i Katwe, og vi fikk den fordi de var så takknemlige for at vi hadde kommet hele den lange veien for å besøke dem. Dermed hadde vi med oss en levende hane først på en 3 timers busstur, deretter på cafè i Kampala og så 6 timer på bussen dagen etter. En veldig merkelig erfaring, som jeg aldri trodde jeg ville få (og håper jeg aldri får oppleve igjen)… Stakkars hanefar overlevde så vidt, og ble donert bort til barnehjemmet så fort vi kom til Katwe.

Det som igjen slo oss på denne turen, er hvor gjestfrie Ugandere er. De tok oss imot med åpne armer, og hele familien sto på for at vi skulle få et best mulig opphold. Her i Uganda er gjester utrolig viktig, og skal alltid behandles med full respekt. Man føler aldri at man trenger seg på, for folk er alltid glade for besøk og klar til å huse flere enn jeg noen gang trodde var mulig.

Mountains of the moon
Noe vi har pratet om lenge, er å ta en tur i de berømte Rwenzori-fjellene. Rwenzori kalles også for ”Mountains of the moon”, fordi det er den høyeste fjellkjeden i Afrika. Endelig klarte vi å ta oss tid til en tur i september, og det var det virkelig verdt. Turselskapene har mange forskjellige turer dit, man kan blant annet få 6-dagerstur, 3-dagerstur og 1-dagstur. Vi har hørt av flere at det er en ganske hard tur, og siden jeg ikke er veldig godt trent, tenkte vi at vi skulle prøve oss på kun en dag. Heldigvis... Det var en veldig fin tur, men absolutt hard nok. Vi gikk i 4 timer oppover, til ca. 2.500 meter, ganske variert terreng. På veien opp så vi mye fin natur, og noe som må ha vært verdens største meitemark. Det var veldig fin natur, og en utrolig utsikt når vi nesten hadde nådd toppen (der tok vi lunsjen, og orket ikke gå lenger etterpå..). Men etter ca. 20 minutter der oppe så vi plutselig ingen fjell eller daler, for da var tåken kommet. Det er helt utrolig hvor fort det kan gå! Ned igjen var det ca. 2-3 timer, og mye av tiden ned regnet det. I september og oktober er det regntid, det regner da som regel noen timer på ettermiddagen. Vi ble greit våte, men heldigvis tørker man alltid. Og som sagt var det en kjempefin tur, noe jeg virkelig er glad jeg har fått med meg nå som jeg er her i Uganda.



Prosjekt i barnehagene
Denne måneden startet vi med et nytt prosjekt i barnehagene. Vi bestemte oss for å sammen og ha et slags prosjektarbeid, blant annet for å gi lærerne ideer til nye arbeidsmetoder. Vi har fokus på dyr og å utfolde seg kreativt, og har da et forskjellig dyr hver dag, og en ny måte å prøve å lage dette dyret på. Dette prosjektet skal vi gjennomføre i alle barnehagene i Katwe (5 forskjellige), med en uke i hver barnehage.

I tillegg til dette har vi også noen leker i løpet av dagen, for å skape ritualer for barna og vise at læring gjennom lek er fullt mulig. Vi har brukt forskjellige tradisjonelle norske leker; noe er oversatt til rutooro, noe er en blanding av engelsk og Rutooro og noe har vi beholdt på norsk. Lekene vi bruker er ”Alle mine duer”” oversatt til rutooro (da ble det ”alle mine barn”, og reven har blitt til løve), ”Haien kommer” med krokodille istedenfor hai og fiskeslag de har i Lake Edward, og ”Bjørnen sover”. Den synger vi på norsk, men kaller bjørnen for en elefant. Barna synes lekene er supermorsomme, og i løpet av en uke er det flere som er med å synge hele ”Bjørnen sover” på norsk!

Vi har nå vært i flere forskjellige barnehager. Det er utrolig spennende å se hvor forskjellig prosjektet blir i de forskjellige barnehagene, men så har jo også barnehagene og barnegruppene selvfølgelig også forskjellige forutsetninger. Men i de fleste barnehagene har vi fått til å lage løve av pappmachè, gorilla av naturmaterialer og andre dyr med andre metoder. Barna syns det er kjempegøy, og spennende å jobbe på helt andre måter enn det de er vant til. Det er gøy å se hvor utrolig kreative barna kan være, og at barn er barn, uansett hvor man kommer.
Som en slutt på prosjektet ser vi Lion King. Å se på film er noe barna ikke er så veldig vant til, men hittil har omtrent alle storkost seg, og klart å sitte rolig gjennom stort sett hele filmen!

Kine

Sunday, 12 September 2010

Fantastiske Uganda

Uganda er litt mindre enn Norge, men har en befolkning på nærmere 33millioner. Nasjonalparker er spredd i hele landet. Vi bor i Queen Elisabeth National Park og har flodehesten som nærmeste nabo. Ganske uvirkelig. Her er det et rikt dyreliv og lange strekninger med savanner. Hver gang vi skal ut av Katwe er det store muligheter for å se elefanter, antiloper, bøfler eller vortesvin. I løpet av de snart åtte månedene vi har bodd her har vi sett flere deler av Uganda. Det er et land med mye variert natur og har et folkeslag med et stort hjerte. Vi har reist med bil og buss, lokale taxier og bodaboda(motorsykkel).

Lake Mburo National Park
Sørøst for Katwe og forbi Mbarara ligger Lake Mburo National Park. Etter en natt her i en av bandaene (lite hus/hytte) sto vi opp tidlig for å ta en guidet tur i parken. Vi kjørte et lite stykke før vi gikk ut av bilen for så å starte gåturen. Ganske fort så vi Impalaene. Dette er den eneste parken i Uganda som har denne typen antiloper. Vi kom utrolig nær, jeg sto bare to meter fra en stor hann, men han rikket seg ikke. En fantastisk opplevelse.

Hovedattraksjonen for oss denne dagen var å få se ville sebraer. Vi gikk en liten periode uten å se et eneste dyr. Plutselig hadde vi gått forbi fire kadavere av ulike dyreslag og sto på en diger åpen og utsatt slette. Vi begynte å tulle med at det kanskje lå en løve på lur eller noe som hadde skremt vekk alle dyrene. Rangeren vi hadde med oss begynte å fortelle om en gang hadde han møtt en veldig sinna bøffel. Han guidet tre personer da de med ett møtte en flokk med bøfler. De sto et stykke unna, men var nærme nok til at lederen for flokken reagerte og ville beskytte resten. Han tok fart og kom løpende mot dem. Rangeren fikk turistene til å søke dekning mens han skulle avlede bøffelen. Problemet var at den ene turisten begynte å løpe for å gjemme seg. Det endte med at bøffelen skiftet kurs mot han. Rangeren måtte skyte bøffelen som landet på mannen. En bøffel er ikke kjent for å være liten, så det ble en stor belastning for mannen. Men han overlevde og rangeren ble en god historie rikere. Vi bestemte oss for å komme oss videre og møtte bare et par antiloper på veien tilbake til hovedveien.

Vi måtte lete lenge før vi fant sebraene. Men da vi først fant en, fant vi mange! Sebraene var litt mer sky enn antilopene. Store åpne sletter med ikke så altfor høyt gress gjorde det lett å se. Vi kom ganske tett innpå dem og, men med en gang de så oss, la de på sprang.

Kabale
Videre dro vi til Kabale. En by sør i Uganda, ikke så langt fra grensen til Rwanda. Før vi reiste bestemte vi oss for å bruke minst mulig penger og sove billigst mulig på de ulike stedene. I Kabale fant vi det billigste, men også kanskje det koseligste stedet vi har vært. Home of Edirisa () er ikke bare et hostel, men også en restaurant, et museum og en craftshop med veldig hyggelige og serviceinnstilte ansatte. Her finner du også et av de få museumene i Uganda. Et veldig lite museum som viser hvordan en av stammene i Uganda levde for rundt hundre år siden.

Bwindi National Forrest
I god tro om at det bare var 40km til Bwindi National Forrest, dro vi midt på dagen fra Kabale. Etter relativt kort tid kom vi til en eventyrskog som tilsa at dette kom til å bli en annerledes opplevelse av Uganda. Men plutselig var vi ute av skogen og på landsbygda på en landevei som aldr tok slutt. Lite visste vi om at det var fem timer på utrolig dårlig grusvei. Vi kom frem til slutt og fant et sted vi kunne sove. Bwindi National Forrest er mest kjent for sine gorillaer. Mer enn halvparten av alle gorillaene i hele verden holder til i Uganda, og det er dette som trekker flest turister til hit. Det faktum at det koster 500dollar per døgn for gorillatracking gjorde at vi heller tok en av de kjente skogturene i parken. For bare 10 dollar gikk vi en halv dag med guide og to væpnede skogvoktere for beskyttelse. Skogen var grønn og frodig med masse av liv. Sommerfugler i alle farger fløy omkring. Naturen var helt fantastisk og temperaturen var deilig. Vi fikk se flere ulike og sjeldne apeslag. En tur som virkelig anbefales.

Vi hadde mindre lyst til å ta den lange veien gjennom Ruhija en gang til og forhørte oss litt før vi tok bilturen tilbake. Fornøyde dro vi til Ishaka og kjørte gjennom Queen Elisabeth National Park. Veien var langt ifra så dårlig som gårsdagens og vi kom oss hjem til Katwe på få timer.

Ingrid

Thursday, 12 August 2010

Terrorangrep i hovedstaden

I juli har Ingrid og jeg vært to uker på ferie hjemme i Norge. Natten vi reiste fra Uganda, var det bombeangrep to steder i Kampala (hovedstaden). Desverre døde over 70 mennesker, og mange ble skadet. Det var den somaliske terrorgruppen al-Shabaab, som protesterer mot at Uganda har soldater i Somalia. De har også truet med flere angrep, hvis ikke Ugandiske soldater trekkes ut, så dermed var det selvfølgelig mange som var skeptiske til at vi skulle reise tilbake igjen.
Vi har nå hatt noen dager i Kampala. Mennesker her er selvfølgelig bekymret for bomber, men sikkerhetstiltakene har økt overalt hvor det kan finne på å være mye mennesker. De sjekker vesker, sekker og klær, gg mange steder har de fått metalldetektorer. Menneskene som er der tar også sine forholdsregler; så langt det er mulig holder de seg unna folksomme områder eller andre steder som kan virke utsatt. Så så lenge vi også følger disse reglene føler vi oss trygge, og er ikke utsatt for noen særlig risiko i Kampala.

Hjelpsomme mennesker

En av naboene våre er en nydelig, liten gutt med Downs syndrom. Han er ca. 6 år, og en utrolig oppegående og blid gutt. En dag vi hadde møte med noen av førskolelærerne her hjemme, kom han for å hilse på som vanlig. Han er mye hos oss på dagtid, for han gikk ikke i barnehage eller hadde noe særlig å bedrive dagene med. Heldigvis merket den ene førskolelæreren seg dette, og tilbød han gratis plass i sin barnehage. Barnehagen er ca. 2 km unna der han bor, men mange i nærområdet hjelper til for å få han dit, enten om de følger han eller betaler for transport. Nå er han i barnehagen stort sett daglig, og har vært det i ca. 3 uker. Allerede er det stor fremgang å se, og stadig vekk hører vi han synge på sanger fra barnehagen. Dette viser tydelig noe vi ser hele tiden her i Uganda: folk hjelper hverandre så godt de kan, uansett hvor lite de selv har. Har noen et problem, er det ikke bare dems problem, det er alltid flere som jobber for å løse det.

Religion og heksekunst

I Uganda er det hovedsaklig kristne og muslimer. De har fått religion gjennom diverse misjonærer og andre som har kommet for å omvende dem. Så og si alle er troende, og legger livet sitt i hendene til sin Gud, enten om det er den kristne guden eller Allah. Men selv om de har forskjellig tro, respekterer de hverandre. Her i Katwe har vi ikke sett noen fordommer eller at noen har problemer med hverandre pga. religion,
Men uansett hvor religiøse de er, tror alle også på gammel overtro, forskjellige typer heksekunst. En av de verste sidene ved overtroen her, er ofring. Alt for mange tror på det, de mener de kan bli rike ved å ofre. Det begynner med at de må ofre små ting som mat o.l., men etter en stund går rikdommen over. Da må man ofre mer, og åndene krever større gaver.
For en kort stund siden skjedde noe helt forferdelig som følge av dette i Katwe. En jente på 3-4 år ble ofret, etter først å ha blitt voldtatt. Dette er ikke vanlig i Katwe, men folk sier det hender en gang i blant. Siden alle virkelig tror at ofringen hjelper, er dette en stor utfordring i Uganda. Hittil har de arrestert en mann for denne hendelsen, men tror det er flere som har vært med på det.
Et annet eksempel på overtroen er når hushjelpen fortalte at vakta er en nattdanser, altså danser han naken om natta. Mennesker som gjør det er besatt av onde ånder, og kan være farlige. Hvis man ser en nattdanser, må man aldri la dem vite at man har sett dem, for da dør man. Så vi har fått streng beskjed om å ikke fortelle til noen at vakta er en nattdanser, for hvis han får vite at hushjelpen vet, kommer hun garantert til å dø. Mange sier også at nattdanserne danser på graver, og ved hjelp av magi får de døde mennesker opp av jorda. Det er litt forskjellig hva som skjer med disse døde menneskene; noen blir spist av nattdanserne, mens andre blir gående rundt som zombier om nettene. Vi har spurt veldig oppegående mennesker, og alle jeg har snakket med vet at dette er sant, det finnes ingen tvil.

Thursday, 1 July 2010

En felles møteplass for barnehagene i Katwe
I mai hadde vi et møte for alle barnehagene i Katwe om anerkjennelse av barn. Flere av lærerne ytret ønske om å lage en komite for alle barnehagene slik at de kan dele ideer og erfaringer, diskutere og løse problemer sammen. Vi tok tak i denne ideen og arrangerte et møte med en representant fra hver barnehage. Alle kom, noen til norsk tid og noen til afrikansk tid. Men møtet gikk veldig bra og vi fikk laget en komite som jeg tror kommer til å fungere. Den består av fem personer i styret og fire medlemmer. Det første møtet blir i august. Da skal vi diskutere ulike undervisningsmetoder og utfordringer vi møter i hverdagen.

En urettferdig hverdag
Det er ikke lett å være lærer i Katwe. De arbeider hardt, de har altfor mange barn per voksen og de får luselønn. Som utdannet førskolelærer tjener man ca.180 norske kroner i måneden. Enkelte tjener til og med mindre. Dette er akkurat nok til å klare seg hvis man disponerer pengene riktig. Problemet er at de ikke alltid får de pengene de skal fordi skolen rett og slett ikke har pengene. Private barnehager og skoler må klare seg helt selv. De krever derfor en liten sum med penger fra foreldre og foresatte hver termin slik at det skal gå rundt. Nesten alt går til å lønne lærerne, og så fort det blir andre utgifter kommer problemene. Mange foreldre og foresatte har ikke råd til å betale. Det gjør at barnehagene har få ressurser og lærerne må være kreative. En av utfordringene flere av barnehagene og skolene møter er å beholde lærerne. Dette har selvsagt mye med lønn å gjøre. Men hvor skal de hente penger for å gi høyere lønn?

Her om dagen satt jeg og Kine ute å drakk en kaffekopp. En av naboguttene som går i 3.klasse kom bort. Vi spurte hvorfor han ikke var på skolen og han svarte at foreldrene ikke hadde betalt skolepenger for han, så han hadde blitt sendt hjem med beskjeden om at han ikke trengte å komme tilbake før han hadde med skolepenger. Dette er bare et av mange slike tilfeller. Det er dårlige tider i Katwe. Dette kommer av mye regn, som ødelegger saltproduksjonen, en av de viktigste inntektskildene. Mange familier har også mange barn, og det er dyrt å få alle på skole. Vi føler oss av og til litt hjelpesløse. Det koster 30 norske kroner for et barn per termin. Det er ingenting for oss. Problemet er at det er så utrolig mange barn som ikke får betalt skolepenger. Hvis vi hjelper en, blir det fort urettferdig. Og vi har ikke mulighet til å hjelpe alle.

Ikke bare har barn foreldre med dårlig råd. Flere barn har faktisk ikke foreldre i det hele tatt. Det er mange foreldreløse barn i Katwe. Men alle har et sted å bo. Besteforeldre, tanter og onkler og andre tar seg av barna som har mistet foreldrene sine. Heldigvis er det skoler i Katwe som lar foreldreløse barn gå på skolen uten å betale. Bare på den ene skolen er det 58 foreldreløse barn denne terminen.

Barnehjemmet
Barnehjemmet jobbes fortsatt med. Det har stått stille en stund, men nå er arbeiderne igang igjen. Vinduer og dørkarmer er på plass, latrinen med do og bad er snart ferdig og kjøkkenet skal bygges fortløpende. Vi vil gjerne takke alle som har bidratt til barnehjemmet. Det hjelper! Vi går en spennende tid i møte. Det skal velges ut seks barn som skal få bo på barnehjemmet. Dere kan lese mer om barnehjemmet her:

http://katwerebarnehjem.blogspot.com/2010/05/re-kommune-har-i-tretten-ar-hatt-nr.html


Ingrid

Saturday, 26 June 2010


Denne måneden har vært en travel måned for oss, med mye koselig besøk og mange spennende og hyggelige opplevelser.
Katwe secondary school’s fotballag har vært med i en stor turnering, Cupa Coca Cola, som har foregått i April og Mai. Ingen hadde forventet at de skulle komme så veldig langt, for spillerne er unge, og Katwe er en liten by. Men de klarte å komme seg helt til de nasjonale finalene, som fant sted i Massaka. Dette var utrolig spennende, både for fotballaget, skolen og hele Katwe. Etter en intens uke med flere vinn, noen få uavgjort og enda færre tap gikk de dessverre ut ved playoff. Men vi er veldig stolte av dem, det er en bragd at de i det hele tatt kom seg til Massaka!

Slutten av april og nesten hele mai har alle skoler og barnehager ferie, så alt er stengt. Derfor bestemte vi oss for å dra til Kampala for å gjøre litt research til barnehjemmet samtidig som vi skulle møte besøk fra Norge på flyplassen. I kampala besøkte vi et baby-hjem med barn fra 0-3 år og et barnehjem med barn fra 3 år og oppover. Ingrid, jeg og våre gjester Siri og Janne tilbrakte en halv dag på babyhjemmet. De var litt underbemannet den dagen vi var der, så de minste babyene (under ett år), hadde ligget i sengene sine mesteparten av dagen. Vi valgte da å bruke tiden vår sammen med dem, og fikk hver vår baby på bare noen få måneder. Vi holdt dem, koste litt med dem og matet dem mens vi var der. Rett før vi skulle dra fikk vi vite at det akkurat hadde kommet inn to nye babyer; et tvillingpar på en uke. De var kjempesmå, og født for tidlig. Mammaen hadde dødd, og pappaen hadde ikke kapasitet til å ta seg av dem. Det var vanskelig å dra derfra etter å ha sett de to...

På det andre barnehjemmet vi besøkte tar de blant annet inn gatebarn, hjelper dem til å få et bedre liv, og sender dem hjem igjen. Etter de har kommet hjem får de oppfølging fra barnehjemmet, med hjelp til skolepenger, medisiner hvis det er nødvendig og annet de trenger. Mange av barna som har vært her får seg utdannelse på universiteter, det er en ny mulighet for de aller fleste. Å besøke forskjellige barnehjem er absolutt en sterk opplevelse, men samtidig veldig fint å se den hjelpen barna får. Disse barnehjemmene var rene og ordentlige, og barna virket glade og tillitsfulle. De får litt penger av staten til drift, men er avhengig av donasjoner og frivillig hjelp for å holdes i gang.

Så var det på tide å dra hjem til Katwe igjen. I Kampala hadde bilen oppført seg litt rart; først ville ikke vinduene og taklukene lukke seg igjen, og så drev batteriet og streiket. Dette måtte ordnes før vi kunne kjøre helt til Katwe, for det er en lang kjøretur! For å gjøre det litt billigere dro vi ikke til et ordentlig verksted, men en gate der masse mekanikere holder til. Med en gang vi kom kjørende inn i gaten, ble vi vinket inn på en parkering av noe som virket som 20 menn. Vi parkerte, åpnet dørene, og så var bilen full av mekanikere! 6 stykker holdt på en times tid, og så var bilen i orden. Trodde vi... Så vi kjørte hjemover, og bestemte oss for å overnatte i Fort Portal, et par timer unna Katwe. Når vi skulle dra dagen etter, var batteriet tomt igjen. Vi fikk hjelp på hotellet til å lade det opp, og dro mot Katwe med godt mot. Etter en stund virket bilen treigere og treigere, og halvveis til Katwe ga den opp, midt i en lang, bratt oppoverbakke ett eller annet sted i ingenmannsland. Heldigvis er ugandere hjelpsomme mennesker, så det det tok ikke lange tiden før noen stoppet for å hjelpe oss. Men startkabler er utrolig vanskelig å oppdrive i Uganda, så vi måtte få tak i et annet batteri til å starte opp bilen vår med. Det var ikke bare enkelt, men tre timer og ett nesten ødelagt batteri senere kom vi oss endelig av gårde, og bilen holdt akkurat hjem til Katwe. Aldri igjen skal vi selv kjøre til Kampala!

Søsteren til en av kameratene våre giftet seg i midten av måneden, og før bryllupet må man ha et give-away-party, eller introduction som det også kalles. Det er da familiene til brudeparet møtes, og bruden blir gitt bort av sine foreldre. Da har jo selvfølgelig brudgommens familie allerede betalt en viss pris til brudens familie, for at de har oppdratt henne til å bli en god kone. I følge presten er dette en slags tilbakebetaling for alt jentas foreldre har måttet legge ut til mat, klær, skole og lignende under oppveksten. Ingrid, Siri, Janne og jeg ble bedt til både give-away-partyet og bryllupet. Det er utrolig hvor velkomne alle her er, vi har så vidt møtt brudeparet før, men ble allikevel tatt imot med åpne armer.

I mai har vi jo selvfølgelig Norges nasjonaldag, og den ville vi feire så norskt som mulig. Derfor dro vi igjen til Kampala. Feiringen startet klokken 8, med flaggheising hos den norske ambassadøren, og et ugandisk musikkorps som spilte den norske nasjonalsangen. Som jeg har nevnt tidligere, er Ingrid og jeg på afrikansk tid nå, og fikk dessverre ikke med oss dette... Men vi ble fortalt av Siri og Janne at det virkelig var verdt å få med seg, så vi prøver å komme oss inn på norsk tid igjen! Fra ambassadørens hus gikk vi i tog, med korpset i spissen og ca. 50 nordmenn etter, til huset til en annen nordmann i området. Korpset byttet på å spille norske 17. mai-sanger og ugandisk musikk hele veien, og når vi kom frem holdt de en liten konsert, og avsluttet med nasjonalsangen igjen. Videre ble dagen feiret på norsk vis, med sekkeløp og andre leker for barna. Det var vafler, kaker, kaffe og brus, og høydepunktet for oss som da hadde vært i Uganda i 4 måneder: Gilde pølser! Det var en deilig dag, og det føltes nesten som om vi var i Norge igjen.

Etter to fantastiske uker dro Siri og Janne tilbake til Norge den 20. Mai. Den 21. kom Wenche, Ragnhild og Renate fra Brår barnehage på besøk. I løpet av den tiden vi nå har vært her, har vi aldri hatt så mye strøm- og vannmangel som når disse damene var her. Vi fikk prøvd oss litt på å være ordentlige ugandere, men har heldigvis hatt anti-bac til håndvasking og knekkebrød til middag når vi ikke fikk lagd noe mat. Gjestene er tre tøffe damer, som tok alle disse utfordringene på strak arm. Men mot slutten av uken syns vi vel alle at det var ufattelig deilig å komme til luksuslivet på Mweya safarilodge, med strøm, vann, skikkelige middager og svømmebasseng! Tusen takk til Siri, Janne, Wenche, Renate og Ragnhild for tre supre uker med besøk!

Kine

Tuesday, 11 May 2010

Naa har jeg og Kine vaert i to ulike barnehager hver. Jeg har opplevd mye spennende, men ogsaa en del skremmende. Vi er virkelig heldige hjemme i Norge som har en lov paa hvor mange voksne det skal vaere per barn. Her kan du finne fra 40-80 barn paa en til maks tre laerere. Jeg er fascinert over hvor mye taalmodighet og hvor flinke enkelte laerere her er. Naar det blir saa mange barn per voksen er man noedt til aa drive barnehagen paa en annen maate enn det vi gjoer i Norge. Barnehagene her er derfor mer fokusert paa laering gjennom undervisning enn laering gjennom lek. Barnas alder er ofte spredd fra to til sju aar. En annen utfordring er derfor aa finne noe som treffer alle. Men flere av laererne bruker gode og lekne metoder i undervisningen sin.

Den stoerste utfordringen for meg er at det faktisk er helt vanlig aa slaa barna her. En smekk paa fingrene eller en oerefik er helt normalt. Mye av respekten laererne har her kommer derfor av at barna er redde for dem. Jeg kan aldri legge en hand paa et barn og maa derfor tjene respekten paa en annen maate. Barna forstaer ikke engelsk veldig godt, de er mange og syns det er utrolig spennende at jeg er hvit. Mange har aldri sett en hvit person foer. Det er kult aa se paa taerne mine, ta paa haaret mitt og se paa blodaarene som syns gjennom huden. Til tider har jeg vaert ganske frustrert. Et par ganger har jeg vaert alene med femti barn og etter et par timer gaar man gjerne tom for ideer og leker som fenger. Barna er utrolig sjarmerende, men akkurat som hjemme i Norge, tester de grenser, og dere kan tenke dere hvordan det er aa roe ned femti barn som nesten ikke forstaar hva du sier. Men det skal sies at jeg sitter igjen med mange gode opplevelser. Barna her har glimt i oeyet, de er omsorgsfulle, de leker og er fantasifulle. Til tross for at de ikke har mange leker er de alltid blide og fornoeyde og bruker det de finner. De suger til seg kunnskap og du skal ikke bli overasket om noen synger aramsamsam eller habahaba hvis du en gang kommer til Katwe.

I tilegg til aa jobbe I barnehagene her har jeg ogsaa jobbet litt paa en barneskole. Jeg maa si at det er ganske annet enn hjemme I Norge. Dessverre har ikke mange afrikanere respekt for tid, man skal derfor ikke bli overasket hvis en laerer kommer fra 08.00 opptil 11.00 naar alle egentlig burde vaert paa plass foer 08.00. Det er kjempe goey aa faa undervise paa barneskolen. Her ogsaa er spraaket en stor utfordring. Spesielt naar det gjelder smaatrinnet. Jeg har ogsaa undervist litt i P7 (sjuende klasse). De fleste der forstaar engelsk godt. Naa like foer ferien hadde alle trinn eksamen i ulike fag. Jeg fikk med meg engelsk eksamen for P7 hjem for aa rette. Interessant. Med god hjelp fra Kine fikk vi rettet alle. Jeg kommer til aa fortsette aa jobbe paa denne skolen en dag i uka en stund fremover.

Barnehjemmet har staatt stille den siste tiden, men naa har vi faatt inn mer penger saa byggingen er igang igjen. Jeg, Kine, Margareth og Rev. James har vaert i Bwera og kjoept inn ulike traer som vi har plantet i omraadet rundt barnehjemmet. Geiter liker smaa traer veldig godt, saa vi har gjerdet inn alle traerne og lagt tornebusker utenpaa slik at de ikke skal bli fristet til aa spise av disse. Vi har brukt traer som skal skape skygge og bringe frukt som de kommende barna paa barnehjemmet kan spise. Det ene treslaget vi kjoepte var en miks av lime og appelsin. Ved aa snitte et relativt ungt limetre og binde fast en snitta kvist av et appelsintre blir det et tre med lime nederst og appelsiner oeverst. Tro det eller ei, vi saa det det i levende live. Ganske imponerende. Haaper vaert lime-appelsintre vokser seg stort med mange frukter.

Vi har den siste tiden brukt mye tid sammen med en av kvinnegruppene i Katwe. Kanyiginya Women Drama Acters er en gjeng dyktige og maalbevisste damer som samarbeider med turistkontoret. De treffes for aa diskutere strategier for aa skape et bedre tilbud for turister, de lager ulike handarbeid som de selger og de synger og danser. Vi har faatt vaere med paa oevelsene og laert noen av de lokale sangene. De handler for det meste om Katwe og om aa ta vare paa miljoet og naturen her. Med sang, dans og trommer blir det et veldig bra show.


Ingrid

Monday, 12 April 2010

Litt forsinket blogg denne måneden, begynner å bli litt for godt vant til den afrikanske tiden…

Begravelse i Katwe
I begynnelsen av mars skjedde det noe trist her: vår 6 år gamle nabojente døde etter å ha vært veldig syk av hjernemalaria i lang tid. Begravelsen fant sted hos bestemoren til jenta, som bor i landsbyen Kyaktali, ca. 5 minutter unna her. Når det er begravelser her i Katwe, virker det som alle i landsbyen møter opp, det var stappfullt av folk inne i hagen, og enda flere utenfor. Det var en del taler, og noe som virket litt spesielt på meg, var innholdet i talene. De fleste handlet ikke om jenta som døde, men heller om forskjellige samfunnsproblemer. De tok opp ting som at man må gå på skolen, jobbe hardt og ikke drikke eller dope seg, ting som ikke er helt logisk i forbindelse med dødsfallet til en 6 år gammel jente. Men de sliter mye her med disse problemene, og begravelser er vel en av få muligheter til å nå ut til såpass mange mennesker.
Etter talene skulle jenta gravlegges. Dette skjedde også i hagen til bestemor, så der er det nå gravplass. Her i Katwe er det helt vanlig å begrave de døde i hagene, kirkegårder er det lite av. Det var naboer som gravde ned kisten, og de tøyset og lo og gravde, mens resten sto og så på og sang forskjellige salmer. For oss virket det veldig respektløst, men det er vel kanskje bare kulturforskjeller, vanskelig å si… Uansett var det en veldig trist og spesiell opplevelse for oss.
På tur til hovedstaden
Etter to måneder gikk visumet ut, så nå var det på tide å reise til Kampala (hovedstaden) for å skaffe arbeidstillatelse. Immigrasjonskontoret var noe vi virkelig gruet oss til, for forrige gang måtte vi vente godt over en time bare for å få kopiert noen papirer. Denne gangen gikk det heldigvis lettere, men vi fikk beskjed om å vente en uke før vi kunne hente arbeidstillatelsen. Egentlig helt greit med en uke i storbyen etter å ha vært i lille Katwe i to måneder. Livet i Katwe er deilig, stille og rolig, men det var utrolig deilig med shoppingsenter, forskjellige restauranter, kino og uteliv igjen!

I Kampala bor det ca. 2 millioner mennesker, men om dagen er det dobbelt så mange der, for folk kommer fra byene rundt for å jobbe. Så det er mange mennesker, og utrolig mye trafikk. Mange bruker Boda boda (motorsykkel- og mopedtaxi) som fremkomstmiddel for å komme lettere gjennom trafikken, men dette er virkelig ikke trygt. Det er masse trafikkulykker, og vi så dessverre en skikkelig ekkel ulykke. En Boda kræsjet inn i en minibuss, og damen som satt på deiset først hodet inn i bussen, og datt så med hodet først ned i bakken. Vi vet ikke hvordan det gikk, for vi kunne ikke stoppe. Systemet her er så korrupt, at hadde vi mzunguer (hvite) stoppet, er sjansene veldig store for at vi hadde blitt klandret for ulykken. Det er veldig uvant for oss å ikke skulle bry oss, med tanke på at det faktisk er straffbart å ikke stoppe i Norge…

Etter en uke var det på tide å hente arbeidstillatelsen. Den delen var ikke fullt så enkel. Først måtte vi innom flere forskjellige kontorer på immigrasjonskontoret for å få diverse kvitteringer og regninger. Så måtte vi i banken og betale, og det kunne vi bare gjøre i èn spesiell bank, ganske langt unna. Så da måtte vi komme oss dit, finne riktig kø, finne ut at vi ikke kunne betale med kort i banken, ta ut penger, inn i kø igjen og så betale regningen. Tilbake på immigrasjonskontoret fortalte de oss av vi ikke hadde fått med oss riktig kvittering for å få arbeidstillatelsen godkjent, så da var det tilbake i banken igjen… Heldigvis fikk vi kvitteringene vi trengte, og arbeidstillatelsen ble godkjent!

Storbyen var gøy, men etter dette var det godt å komme tilbake til hverdagen i deilige, stille og rolige Katwe igjen.

Igang med jobben
I mars var det endelig tid for å begynne å jobbe i barnehagene. Som vi har skrevet litt om før, er det både likheter og forskjeller mellom barnehagene her og i Norge. En av de største forskjellene, som gir mange utfordringer, er antallet voksne per barn. Hjemme er det ca. 3 voksne på 18 barn, her er det 2 voksne på 60 barn! De voksne i barnehagene gjør en kjempejobb, men naturlig nok må barnehagen bli veldig skoleaktig for å holde styr på så mange barn. De bruker metoder vi ikke liker så veldig godt, men sammen skal vi prøve å finne andre metoder som fungerer under de forutsetningene de har her.
Grønnsakshager
Et annet prosjekt vi har fått ansvaret for nå, er å være med å lage en grønnsakshage på Secondary school (ungdomsskolen). Prosjektet ble startet av Patrick (FK-deltager herfra som er i Norge nå), men det stoppet opp når skolene hadde juleferie. Når skolen startet opp igjen dro han til Norge, og da ble det vi som overtok. Vi startet med å ha flere møter med forskjellige lærere på skolen, for å finne ut hvordan vi kunne få det til. Elevene på Secondary har et travelt program, så det var ikke bare lett å få det til i skoletiden. Etter mange frustrerende møter kom vi til slutt frem til at vi kunne få med noen elever hver uke, i den tiden de bruker til å rydde skoleområdet. Første uken møtte vi opp, veldig håpefulle, klare til å grave. Da hadde skolen preken, og det var helt umulig å frita noen fra det, for det finnes ikke mye som er viktigere enn Gud her! Skuffet og veldig umotivert dro vi hjem igjen, og tenkte at dette aldri kom til å gå. Så måtte vi til Kampala, og regnet ikke med at det skjedde stort i mellomtiden. Etter to uker kom vi tilbake igjen, ikke fullt like klare som forrige gang. Da fikk vi oss en av de største overraskelsene vi har fått her; de hadde begynt på hagen uten oss! De hadde faktisk gravd opp nesten hele området, og nå er gjerdet på plass og det er klart for planting. Så det ser ut som dette prosjektet virkelig blir vellykket!

Flodhester i gatene
Noe som er veldig uvant for oss her, er alle de store dyrene i nabolaget. Flodhestene bor jo i innsjøen rett nedenfor huset vårt, og en dag hadde vi faktisk en i hagen vår når vi satt ute på kvelden. De er stort sett ikke farlige når man holder seg unna, og vet hvor man skal gå. Men dessverre er det mange her som må ut om kveldene, og dermed ikke kan holde seg unna de farlige stedene. Det er bekmørkt ute i gatene her, så da er det ikke alltid så lett å se flodhestene. Vi har hørt om at folk støter borti dem innimellom, men det har virket veldig uvirkelig for oss, helt frem til en av naboene våre faktisk kræsjet med en flodhest når han var ute og syklet. Heldigvis gikk det bra med han, han klarte å løpe av gårde før han ble løpt ned selv.
Nå begynner hverdagen å komme, men fremdeles føler jeg at jeg er med i en film. Det er en helt annen verden her enn hjemme i Norge!

Kine

Sunday, 28 February 2010

En annerledes hverdag

Den siste måneden har vi vært på besøk på alle skolene og barnehagene i Katwe. Det har gitt oss et lite inntrykk av hvordan det fungerer og jeg vil si at det er både likheter og forskjeller fra det vi er vant til i Norge. Fremover skal vi jobbe mest i barnehage, men også litt på skole og på turistkontoret. Vi gleder oss veldig til dette.

Hver onsdag samles en liten gjeng på Katwe Primary School for å lære norsk. Det er en morsom utfordring. Vi har nå sju ivrige elever og til onsdag skal vi ha den første gloseprøven i norsk.

Det er mange geiter i Katwe og de liker å spise. En dag hadde de kost seg litt i grønnsakshagen vår. Plutselig hadde vi bare et papayatre og en liten vannmelonspire igjen. Vi har derfor brukt en del tid på å fikse hagen. Med god hjelp av et par naboer har vi laget et nytt gjerde og en solid port. Nå blir det ikke enkelt å komme inn i hagen. Ikke en gang for en sulten geit. Hagearbeid er faktisk ganske slitsomt. Vi brukte en hel dag på å grave og rake i hagen. Nå er den klar for en ny runde med frø. Det skal bli deilig å spise frukt og grønt fra egen hage.


Vi har spilt mye volleyball i det siste. Det er mange ivrige spillere og vi er endelig blitt nok til å danne to lag. Etter mange kvelder med øvelse har spillerne endelig lært seg de fleste reglene. Så nå har vi seriøs trening to ganger i uka. Det er gøy å se utviklingen på spillerne og vi håper etter hvert på å finne andre lag vi kan spille mot.

En gang i uken lager vi mat sammen med noen av naboguttene. Vi har laget alt fra pinnebrød til tradisjonell afrikansk mat. Det er gøy å lære de å lage mat. Vi prøver å lære de enkle retter som ikke koster så mye slik at de faktisk kan lage det selv. Men det er ikke bare de som lærer av oss. Vi får også lære hvordan man lager ekte afrikansk mat. På mandag spiste vi krokodille. Det var ingen av oss som hadde smakt det før så det var en spennende opplevelse. Jeg syns det smakte en blanding av kylling og svin. Veldig godt.

Øystein (tidligere FK-deltager) har tatt turen tilbake til Katwe. Det er veldig hyggelig med besøk og befolkningen i Katwe er veldig glade. Han tok med masse klær fra Norge som familie og venner har samlet inn. Klærne vil i hovedsak gå til de kommende barna på barnehjemmet og foreldreløse barn i landsbyene. Vi vil gjerne takke alle som har bidratt. Barnehjemmet begynner å ta form. Hovedbygningen er oppe, så nå mangler bare dører og vinduer. Foreløpig har vi vært på et møte med barnehjemskomiteen og skal på et nytt neste uke. Det er spennende å få være med på dette prosjektet. http://katwerebarnehjem.blogspot.com/



Ingrid

Thursday, 4 February 2010

Fremme i Katwe

Da var vi godt i gang med neste runde i Fredskorpsets utveksling. Denne gang er vi to førskolelærere: Ingrid Granmo og Kine Lise Andersen som har dratt til Katwe for ti måneder. Vi skal blant annet jobbe i barnehager og på skoler her, og håper også vi får være en del av barnehjemsprosjektet som Monica og Øystein var med å starte når de var her.


Nå har vi vært her i Katwe i to uker. Jeg har aldri før opplevd å bli tatt så godt imot av så mange mennesker. Vi føler oss veldig velkomne, så det er tydelig at de som har vært her før oss har gitt et kjempegodt inntrykk av oss nordmenn. Margareth og Emmanuel er to som har jobbet mye med å få oss til å føle oss hjemme her, og har lagt opp et trangt, men spennende program for oss de første ukene. Vi har allerede vært med på møte i bystyret og møtt de fleste medlemmene, blitt presentert i en av moskeene og Church of Uganda.


26. januar var det en nasjonal feiring. De feiret at en viktig krig var over i 1986, og landets nåværende president, Museveni, kom til makten. Vi var da med ordfører Kiiza Kagoro til Kisinga for å se på feiringen, som bl.a. inneholdt lokal dans, innslag fra kvinnegrupper, militære parader og mange, lange taler. Feiringen skulle egentlig foregå i Kasese, men plassen ble byttet i siste liten. Derfor ble alt 3-4 timer forsinket. Dette er virkelig uvant for oss, men den afrikanske tiden er noe vi bare må venne oss til. Det er aldri noen som har det travelt her. Et annet eksempel på dette er at presten ventet med å starte gudstjenesten til vi hadde drukket opp brusen vår…

Vi har også mange supre nabogutter, som hjelper oss med alt vi trenger hjelp til. Monica og Øystein startet noen prosjekter med dem, som guttene har prøvd å fortsette på, men de har manglet midlene. Så nå har de dratt oss i gang og bygd opp igjen grønnsakshagen her, og hjulpet oss med ny utendørs bakeovn. Monica lærte dem å lage brød og boller, og Ingrid har lært dem å bake kanelboller, så nå vil de bake for å selge her i Katwe.







Hittil denne uken har vi vært på besøk på tre skoler; Katwe Secondary, Jabez Primary og Katwe primary school. Vi skal besøke flere skoler og barnehager i februar, og snart skal vi legge opp program for hvordan vi skal jobbe. Det gleder vi oss veldig til, og snart starter vi med norskspråkkurs. Mange av innbyggerne her har lært mye norsk av de tidligere deltagerne, og flere har også vært i Norge. Så det er mange som er utrolig interessert i språket vårt, og har lyst til å lære mer.




Ellers er livet i Katwe godt. Stort sett har vi besøk flere ganger om dagen, og det er alltid masse barn utenfor her. De syns det er utrolig spennende med hvite mennesker, og de minste er kjempefornøyd med bare å ta på oss. De hjelper oss med det lokale språket, rutooro, og syns det er kjempegøy når vi prøver å prate litt med dem. De vil gjerne lære oss alt, så forhåpentligvis prater vi rutooro i løpet av de neste månedene!

Kine