Saturday, 26 June 2010


Denne måneden har vært en travel måned for oss, med mye koselig besøk og mange spennende og hyggelige opplevelser.
Katwe secondary school’s fotballag har vært med i en stor turnering, Cupa Coca Cola, som har foregått i April og Mai. Ingen hadde forventet at de skulle komme så veldig langt, for spillerne er unge, og Katwe er en liten by. Men de klarte å komme seg helt til de nasjonale finalene, som fant sted i Massaka. Dette var utrolig spennende, både for fotballaget, skolen og hele Katwe. Etter en intens uke med flere vinn, noen få uavgjort og enda færre tap gikk de dessverre ut ved playoff. Men vi er veldig stolte av dem, det er en bragd at de i det hele tatt kom seg til Massaka!

Slutten av april og nesten hele mai har alle skoler og barnehager ferie, så alt er stengt. Derfor bestemte vi oss for å dra til Kampala for å gjøre litt research til barnehjemmet samtidig som vi skulle møte besøk fra Norge på flyplassen. I kampala besøkte vi et baby-hjem med barn fra 0-3 år og et barnehjem med barn fra 3 år og oppover. Ingrid, jeg og våre gjester Siri og Janne tilbrakte en halv dag på babyhjemmet. De var litt underbemannet den dagen vi var der, så de minste babyene (under ett år), hadde ligget i sengene sine mesteparten av dagen. Vi valgte da å bruke tiden vår sammen med dem, og fikk hver vår baby på bare noen få måneder. Vi holdt dem, koste litt med dem og matet dem mens vi var der. Rett før vi skulle dra fikk vi vite at det akkurat hadde kommet inn to nye babyer; et tvillingpar på en uke. De var kjempesmå, og født for tidlig. Mammaen hadde dødd, og pappaen hadde ikke kapasitet til å ta seg av dem. Det var vanskelig å dra derfra etter å ha sett de to...

På det andre barnehjemmet vi besøkte tar de blant annet inn gatebarn, hjelper dem til å få et bedre liv, og sender dem hjem igjen. Etter de har kommet hjem får de oppfølging fra barnehjemmet, med hjelp til skolepenger, medisiner hvis det er nødvendig og annet de trenger. Mange av barna som har vært her får seg utdannelse på universiteter, det er en ny mulighet for de aller fleste. Å besøke forskjellige barnehjem er absolutt en sterk opplevelse, men samtidig veldig fint å se den hjelpen barna får. Disse barnehjemmene var rene og ordentlige, og barna virket glade og tillitsfulle. De får litt penger av staten til drift, men er avhengig av donasjoner og frivillig hjelp for å holdes i gang.

Så var det på tide å dra hjem til Katwe igjen. I Kampala hadde bilen oppført seg litt rart; først ville ikke vinduene og taklukene lukke seg igjen, og så drev batteriet og streiket. Dette måtte ordnes før vi kunne kjøre helt til Katwe, for det er en lang kjøretur! For å gjøre det litt billigere dro vi ikke til et ordentlig verksted, men en gate der masse mekanikere holder til. Med en gang vi kom kjørende inn i gaten, ble vi vinket inn på en parkering av noe som virket som 20 menn. Vi parkerte, åpnet dørene, og så var bilen full av mekanikere! 6 stykker holdt på en times tid, og så var bilen i orden. Trodde vi... Så vi kjørte hjemover, og bestemte oss for å overnatte i Fort Portal, et par timer unna Katwe. Når vi skulle dra dagen etter, var batteriet tomt igjen. Vi fikk hjelp på hotellet til å lade det opp, og dro mot Katwe med godt mot. Etter en stund virket bilen treigere og treigere, og halvveis til Katwe ga den opp, midt i en lang, bratt oppoverbakke ett eller annet sted i ingenmannsland. Heldigvis er ugandere hjelpsomme mennesker, så det det tok ikke lange tiden før noen stoppet for å hjelpe oss. Men startkabler er utrolig vanskelig å oppdrive i Uganda, så vi måtte få tak i et annet batteri til å starte opp bilen vår med. Det var ikke bare enkelt, men tre timer og ett nesten ødelagt batteri senere kom vi oss endelig av gårde, og bilen holdt akkurat hjem til Katwe. Aldri igjen skal vi selv kjøre til Kampala!

Søsteren til en av kameratene våre giftet seg i midten av måneden, og før bryllupet må man ha et give-away-party, eller introduction som det også kalles. Det er da familiene til brudeparet møtes, og bruden blir gitt bort av sine foreldre. Da har jo selvfølgelig brudgommens familie allerede betalt en viss pris til brudens familie, for at de har oppdratt henne til å bli en god kone. I følge presten er dette en slags tilbakebetaling for alt jentas foreldre har måttet legge ut til mat, klær, skole og lignende under oppveksten. Ingrid, Siri, Janne og jeg ble bedt til både give-away-partyet og bryllupet. Det er utrolig hvor velkomne alle her er, vi har så vidt møtt brudeparet før, men ble allikevel tatt imot med åpne armer.

I mai har vi jo selvfølgelig Norges nasjonaldag, og den ville vi feire så norskt som mulig. Derfor dro vi igjen til Kampala. Feiringen startet klokken 8, med flaggheising hos den norske ambassadøren, og et ugandisk musikkorps som spilte den norske nasjonalsangen. Som jeg har nevnt tidligere, er Ingrid og jeg på afrikansk tid nå, og fikk dessverre ikke med oss dette... Men vi ble fortalt av Siri og Janne at det virkelig var verdt å få med seg, så vi prøver å komme oss inn på norsk tid igjen! Fra ambassadørens hus gikk vi i tog, med korpset i spissen og ca. 50 nordmenn etter, til huset til en annen nordmann i området. Korpset byttet på å spille norske 17. mai-sanger og ugandisk musikk hele veien, og når vi kom frem holdt de en liten konsert, og avsluttet med nasjonalsangen igjen. Videre ble dagen feiret på norsk vis, med sekkeløp og andre leker for barna. Det var vafler, kaker, kaffe og brus, og høydepunktet for oss som da hadde vært i Uganda i 4 måneder: Gilde pølser! Det var en deilig dag, og det føltes nesten som om vi var i Norge igjen.

Etter to fantastiske uker dro Siri og Janne tilbake til Norge den 20. Mai. Den 21. kom Wenche, Ragnhild og Renate fra Brår barnehage på besøk. I løpet av den tiden vi nå har vært her, har vi aldri hatt så mye strøm- og vannmangel som når disse damene var her. Vi fikk prøvd oss litt på å være ordentlige ugandere, men har heldigvis hatt anti-bac til håndvasking og knekkebrød til middag når vi ikke fikk lagd noe mat. Gjestene er tre tøffe damer, som tok alle disse utfordringene på strak arm. Men mot slutten av uken syns vi vel alle at det var ufattelig deilig å komme til luksuslivet på Mweya safarilodge, med strøm, vann, skikkelige middager og svømmebasseng! Tusen takk til Siri, Janne, Wenche, Renate og Ragnhild for tre supre uker med besøk!

Kine

No comments: